 |
| Hverdagsliv anno oktober 2013: mørke høstmorgener blir straks mye bedre av to små frøkner med knallrosa paraply som løper inn i barnehagen! |
De
har sikkert et poeng, de som mener at det må da være tøft å ha sjefsjobb,
tvillinger på 2,5 år og samtidig ha en times pendling fram og tilbake til jobb.
Er det ikke kjedelig å bruke så lang tid på jobbveien, tenk hva du kunne brukt
den tiden på og det er da vel bortkastet å bare sitte der?
Joda, de har sikkert et poeng. De ser bare ikke hvor fint
det er å sitte helt musestille og se ut av vinduet på vei hjem fra jobb. Slikke
sine sår fra dagens små og store jobbkonflikter. Lande de siste diskusjonene i
hodet, svare på mailer og avslutte dagen på en rolig måte. Planlegge middag,
glede seg til å se to blide fjes når man kommer inn barnehageporten.
Jeg kan tørke mammatårene når det er tøft å gå fra en illsint
liten toåring som ikke fikk viljen sin på morgenen. Sitte der og få siste rest av Karsten&Petra-sangen ut av hodet. Lukke øynene, bare to sekunder. Lese ferdig avisen fra i går. Spise frokosten helt i
fred, uten at noen sitter på fanget, må tørkes, vil bygge klosser, river ned
melkeglasset.
Trekke opp glidelåsen i den harde sjefsdrakta, kjenne at
jobbspråket kommer på plass i hjernen, at man blir den proffe. Og motsatt: åpne
drakta igjen, la ting gå innpå meg. Være myk og varm og rolig mamma, hun med
god tid og tålmodig diplomati nok til en hel liten syrisk landsby.
Men aller mest: sitte musestille og bare være meg. Ikke
sjef, ikke mamma, ikke kone, ikke venninne, ikke datter, ikke arbeider. Bare
meg.
