Hamskiftet

Jentene mine sover i sengetøy med fine jobbedamer på. En vakker dag er det deres tur til å være både mamma og karrierekvinne..

Jeg har blitt en sånn som du kan stille klokka etter. Hver arbeidsdag, presis 14.42, sparker jeg av meg de høyhælte Karrierekvinne-jobbedame-somfikseralt-skoene  som jeg har gått med hele dagen. (klikk-klakksko er den beste måten å gi deg følelsen av makt i en mannebedrift.)  Så begynner det store hamskiftet. På med joggeskoene, på med sekken, ut av døren. På veien ned til togstasjonen plukker jeg av meg adgangskortet og de store øredobbene, mens jeg mentalt prøver å gå gjennom middagsplanen og sjekke om jeg har alt jeg trenger til kokkeleringen.

Så er jeg over i mellomfasen der hjernens to deler slåss om oppmerksomheten. Trenger vi ny Flux på apoteket, har vi Paracet, rekker jeg å plukke med meg hostesaft? Ble den siste jobbmailen besvart riktig? Mon tro om ikke Gulljentene egentlig trenger noen nye strømpebukser? Må huske å oppdatere en sak i morgen tidlig. Må huske å ta med bleiepakke i barnehagen i morgen tidlig. Og hva mente egentlig sjefen med den siste setningen der?

Inn på toget. Av med pynteskjerf, på med hårstrikk. Puste ut. Senke skuldrene. Sjekke jobbmailen en siste gang, før jeg går over til å svare på venninnemailer, oppdatere svigermor på Gulljentenes siste sprell, sjekke Facebook og Instagram. Puste ut enda en gang. Smile ut av togvinduet når jeg ser for meg hvordan Gulljentene ler når de ser meg gjennom barnehagevinduet. Lese litt i boken min, strikke noen rader. Senke skuldrene. Puste ut. Legge jobbestress og bemanningsplaner og kvalitetsmål igjen i byen.

Og så, ut av toget, inn i bilen. Radio, puste, senke. Parkere, spasere de få meterne ned til barnehagen. Og der, på vei inn porten, er hamskiftet over. Karrierekvinne-jeg ligger igjen i byen, nå er jeg bare mammamammamamma. 100 prosent, og helt uten avbrytelser. Pendling er altså ikke så aller verst for sånne hamskifter!

Arvesynden

Litt av mamma, litt av pappa

Det er rarere enn jeg trodde å se sine egne gener gå i arv. Å se at Gulljente 1 er prikk lik meg selv som liten, mens Gulljente 2 noen ganger kan være vanskelig å skille fra barnebilder av pappaen. Å se sitt eget temperament bli videreført i en liten kropp som kan bli så sint, så sint, og så blid som ei sol bare noen sekunder etterpå. Å tenke på at den lille snuppa som ikke får sove oppi senga si om natten bare ikke liker å være alene, akkurat sånn som meg.  Sine egne øyne, buen på munnen som er nøyaktig lik min egen. Små neser, lyse krøller - akkurat sånn som i mitt eget babyalbum. 

At noen ligner fysisk er jo en ting, det var jeg vel egentlig forberedt på. Og det er jo stas å kjærlig diskutere med Mannen hvem av oss som kan ha ha vært giver av de utrolige kosegenene, snakkegenene, tegnegenene. Ryddegenene er vi skjønt enige om at må være fra pappaen, mens temperamentet visstnok stammer fra meg. Nåja, han om det. 

Og så plutselig skjærer det meg i hjertet når jeg ser meg selv i ansiktet på en fortvilet unge. Vi ser på en av de store favorittene om dagen: Youtube-traileren til den fantastisk dokumentarfilmen "Babies" (herved anbefalt! ), som starter med en scene der to namibiske søsken krangler på et fascinerende gjenkjenbart vis, den ene biter og den andre slår og så legger den minste ungen seg ned og hulker sine modige tårer. 

Gulljente1 ser fascinert på skjermen, mens Gulljente 2 STIRRER. Med øynene fulle av tårer og et fortvilet ansiktsuttrykk sier hun "Nei! Ikke! Bite! Nei!" og jeg kjenner hvordan hele kroppen hennes stritter imot. Akkurat som hos mammaen når hun ser krigsbilder på Dagsrevyen, leser om barn som har det vondt eller ser gamle menn som betaler med bare 50-øringer i butikken. 

Lille venn, du kan ikke bære all verdens vonde ting på dine skuldre. Men mamma lover deg at vi skal skru av Nyhetene når det blir for vanskelig, ikke høre på triste rapporter fra krigsherjede land og for alt i verden ikke se Schindlers Liste en gang til. Da blir den store medfølelsen nemlig LITT lettere å bære…  

Endelig vår!

Vi har ikke kameraet fullt av snødekte topper, ensomme vidder og milevis med blå Swix. Her er ingen bilder av raggsokker, digre påskeegg, brettspill og solbrente neser i hytteveggen, og heller ingen hipstergrams av tomme bygater, øl på operataket og lovprisning av bypåsken.

 Men det betyr ikke at påsken har vært mislykket! Åhlangtderifra! Vi har hatt en perfekt påske for oss: blanding av litt jobbing, rolige dager i barnehagen, besøk hos mormor og  bestefar og noen helt stille dager hjemme hos oss selv til slutt. Det er nemlig påskeferie det også!

Vi har måkt snøen vekk fra verandaen, hatt leirplass med grill og pølser i snøen i bakhagen og gått på oppdagelsesferd i skogen bak huset vårt. Vi har lett etter påskeegg både en og to ganger, bakt scones til frokost, bygget høye tårn av Duploklosser, kledd oss ut og ryddet bittelitt i en skuff her, et skap der.

Vi har kost oss i mormors spa, sett filmer på bestefars mobiltelefon, sovet og sovet og sovet i de gode sengene hos mormor&bestefar, vi har spist vafler med verdens fineste utsikt, inspisert det nye soverommet på hytta og gledet oss til det sommer så vi kan begynne å bruke det. Vi har vinket til naboen i hagen, spadd i snøen og hatt fyr på peisen.

Men aller mest har vi gledet oss over bar asfalt, sildrende takrenner og lukta av råttent gress som har overvintret under isen. Påsken 2013 var et verdig punktum for vinteren, og NÅ er det offisielt vår!!