Neida-joda-leken

- Joda, unge frøken, du må ha lue. Sånn er det bare.

- Nei mamma, jeg må ikke det.
- Joda, du må det. Det er vinter og kaldt ute, da må man ha på lue.
- Neida mamma, jeg må ikke det.

Hun er temmelig bestemt, den lille kruttønna vår. Jeg forsøker å ikke argumentere med henne, hun er bare 2,5 år og det er jeg som er den voksne, det er jeg som bestemmer. Et nei burde holde, men det er som å snakke til en vegg. Så jeg forsøker å lirke, si de riktige tingene, ikke komplisere, men si noe som kan appellere til ei lita jente.

- Du må ha på lue. Men du kan få velge hvilken, vil du ha den rosa eller den røde?
- Nei, ellers takk mamma.
…

Jeg trekker pusten og forsøker igjen.

- Du må ha lue. Det er kaldt ute, alle har på lue nå. Ingrid har på lue, Elin har på lue, Mathea har på lue, Aurora har på lue og Sofie har på lue. Og du skal ha på lue.

Hun ser skrått opp på meg, tenker litt og smiler lurt.
- Du har ikke lue, mamma. Og ikke jeg ha på lue.

Argumentasjonen hennes er så god at det er fristende å si ok, du kan slippe. I steden fant jeg fram min egen lue, trakk den godt ned og sa Sånn, nå har mamma lue også. Nå kan du ta på deg din.

Det lure smilet hennes da hun tok på seg lue ga meg en tydelig følelse av at vi kommer til å stå sånn flere ganger i tiden framover. Bare ikke få meg til å tenke på hvordan hun blir om 10 års tid...

Er dere flinke til å bare bestemme over ungene, eller må dere argumentere dere fram?

På permanent basis

Dette går visst heller ikke over med det første: tegnesaker, fiskepinner og glass som tåler en støyt.

Det er en slags overlevelsesmekanisme jeg har, å tenke at dette varer ikke evig. 

Vondt i hodet? Vel, ta en tablett og så går det over. 

Er sjefen sur på deg? Konfronter problemet og så går det over etterhvert. 

Kjærlighetssorg? Grusomt i dag, kjipt om en måned, men neste år på denne tiden vil det føles mye bedre.

Jeg tror det var det som slo inn da Gulljentene var små. Helt ubevisst hadde jeg en følelse av at dette bare var midlertidig, at noen snart kom til å komme og hente dem og si "tusen takk, så fint at dere passet på dem og ga dem mat. Nå kan dere gå tilbake til deres vanlige liv, dette var gøy så lenge det varte."

Selvfølgelig kom det ingen for å hente dem, og nå har jeg slått meg til ro med at de er kommet for å bli. Dette er livet vårt nå, akkurat så intenst og hektisk og forbasket morsomt som vi har det nå.

Hele høsten har jeg gått med den samme følelsen av noe som bare er midlertidig, at det går over snart, jeg må bare holde ut litt til. Men det nye året kom og ingenting gikk over. I steden har det langsomt begynt å gå opp for meg at sjefen er ikke på ferie som han pleier å være når jeg sitter i sjefsstolen, han har faktisk sluttet. Og vips, så er stolen min på permanent basis, og ingenting kommer til å gå over med det aller første.

Det betyr at livet kommer til å fortsette med sene kvelder med pc-en på fanget, å våkne midt på natta og tenke på sideskjemaer og rettelser og å måtte ta ansvar for alle feilene som skjer på avdelingen. Jeg vil fortsette å ha dårlig samvittighet for hvert sekund jeg er borte fra jobb, sjekke mailen min gjennom hele helgen og konstant ha en følelse av at det er noe viktig jeg har glemt å gjøre. 

Litt mere penger inn på kontoen, litt mindre tid til å bruke dem. Litt lettere å sjonglere arbeidstid mot hjemmejobbing, litt mer ansvar når jeg først er på jobb. Litt mindre tid til å blogge, lese,

Ok, så var det ikke maks bra timing å få sjefsjobb med to små barn. Men hei, alt i livet skjer ikke akkurat når det passer aller best. Og når muligheten sveiver forbi, så lukker jeg øynene og hopper. Og selv om det ikke er bare midlertidig, så går det vel bra dette også!