 |
| Trygg og glad, på vei ut i verden |
Plutselig er
hun der igjen. Varm, liten og myk, tett inntil ryggen min i det svarte
nattemørket. Det kjennes trygt og helt vanlig,
som om vi er avhengige av hverandre for å få sove.
Hun sov mye
i sin egen seng i hele sommer, men da høsten kom og barnehagen startet igjen,
var hun på plass. Den lille stemmen som ropte om å bli hentet midt i natten, og
så altså de myke hendene som stryker meg forsiktig på kinnet innimellom. Tett
inntil meg, eller inntil pappaen. Midt i senga vår, som om det var hennes faste
plass.
Forskjellen
fra i fjor høsten og til denne høsten er likevel enorm. I fjor var jeg
frustrert, irritert, sint og sliten av å ha denne ungen klint inntil meg hver
eneste natt. Nå har det gått opp for meg at det går over, dette også. Hun
trenger bare å kjenne litt ekstra trygghet akkurat nå, og det kan jeg
selvfølgelig gi henne.
Og det har funket:
for noen uker siden var hun tydeligvis
trygg igjen, og tilbake i sin egen seng på fast basis. Men denne natten er hun
febervarm og ynker seg, vil komme inn til oss og pappaen er myk som smør når
han legger henne ned mellom oss.
Så da ligger
jeg der, kjenner det glovarme kinnet mot ryggen min. Hører henne puste tungt,
nesten i takt med pappaens pust ved siden av. Ser ut i det svartsvarte
soveromsmørket, hører at toget passerer langt i det fjerne, det rusker forsiktig
i tretoppene og de ved siden av meg puster. Igjen og igjen.
