Skravlebøtta

Gulljente 2, hun er like full av ord som mammaen sin.

– Maten min! roper hun indignert når hun ikke får ha nisteboksen med seg oppi vogna på vei til barnehagen.

– Pusse tanna! sier hun gledesstrålende når Pappa'n gjør seg klar til å gå på jobb og hun vet at hennes tannbørste også får tannkrem på seg.

– Heia 'inne! fniser hun hver morgen når hun legger seg tett inntil søsteren for en liten kosestund i vår seng.

– Kopp, hvisket hun da hun lå febersyk og slapp på sofaen og trengte litt drikke. 

 

Lykken er å være 1,5 år, ha en tante med egen hest og stallplass, strålende sol på en vakker høstdag og en diger bøtte med vann å leke med.

Alle disse ordene som bare renner ut av henne, uten at verken jeg eller Pappa'n har lært dem bort: Hest. Vov-vov. Tante. Tegne. Is. Kake. Kopp. Bok. Dokke. Bygge. Bil. Bebi. Sokk. Vott. Bukse. Jakke. Gris. Lys. Spise nå. Smokken min. Kosen min. Mamma'n min!

Alle med varierende grad av uttale, men likevel enkle å skjønne.

The future is so bright, I've got to wear shades!

Og så, plutselig, noe mer enn bare enkle ord og gjentagelser av det jeg sier.

– Pappa? Spør hun og ser ut av vinduet.

– Han er på jobb, sier jeg. – Kommer snart hjem med toget.

– Tut-tut, ler hun. Kikker ut av vinduet igjen og ser alvorlig på meg:

– Pappa kald.

– Ja, det er nok litt kaldt for han nå. Men snart kommer han hjem og vi har jo fyrt i peisen til han, svarer jeg, og bygger videre med Duploklossene. 

Hun piler rundt hjørnet, jeg hører at hun åpner kommoden i gangen og skal til å rope noe om at hun ikke trenger å dra utover alle jakkene nå, vi skal jo straks spise middag og vil du ikke heller komme her og bygge en båt med mamma? 

Så kommer hun rundt hjørnet igjen, i sin sedvanlige høye fart og med et stort smil rundt munnen. I hånden har hun en liten lilla polvott.

– Vott pappa! Kaldt! 

Og plutselig går det opp for meg at vi snakker sammen, det er ikke bare hun som gjentar det jeg sier. En ordentlig samtale mellom mor og datter - sånn som jeg håper at vi kan få mange, mange av framover. Kanskje vi kan snakke om noe annet enn votter og tog neste gang?

Det viktigste ordet

Hun kan ikke så mange ord enda, Gulljente 1. Men hun forstår desto flere. 

– Kan du kle av deg pysjen, sier jeg, og Gulljenta vrenger av seg pysjen, trekker bleia ned på knærne før hun setter seg ned og trekker den helt av. 

– Vil du hente smokken til H på kjøkkenet, sier jeg, og hun piler av sted, opp trappa og ned igjen, med smokken til søsteren i hånden. 

– Skal vi gå hjem og se om vi finner pappa, sier jeg i barnehagen, og hun sprekker opp i verdens største glis.

Noen ord kan hun selvfølgelig si. Pappa. Bæsj. Æsj. Nei. Kake. De viktigste ordene, de som gjør henne forstått på de viktigste tingene.

Og så det ene ordet, som hun sier aller oftest og som kommer ut på så forskjellige måter.

Mamma! roper hun glad når jeg kommer i barnehagen.

Mamma! fniser hun når jeg kiler på magen og blåser i halsgropen.

Mamma… snufser hun når søsteren har løpt av gårde med kosekluten eller vært litt for aktiv med Duploklossene.

Mamma? spør hun når jeg dytter vogna ut døren og går inn igjen for å hente skoene mine.

Og så, når jeg lister meg forbi døren hennes i nattemørket, når jeg tror hun sover og bare skal snike meg på do: 

Mamma? hvisker hun mykt, der hun står i senga og strekker armene mot meg.

Nye kunstverk på kjøkkenveggen, fra de kommende kunstnerne Gulljente 1 og Gulljente 2. Sammen med fargerike tulipaner og bilder av blide snupper har det blitt mitt favorittsted i huset akkurat nå!

Og hver eneste gang spennes det en liten fjær i magen min, som virvler opp og lander mykt. Ja, vennen min. Jeg er mammaen din. Og måtte du aldri slutte å si Mamma på den måten der!

Morsomme Mia

Foto: google

Noe av det morsomste som sendes på TV om dagen er den svenske serien Solsidan. Der spiller også en av de kuleste damene jeg vet om; Mia Skäringer. 

foto: google

Vis meg den dama som hadde løpt inn på scenen i bare bikini og så grenseløst vist seg fram som det hun gjør i åpningsscenen i showet "Sprengkåt og skinnhellig", og som gjør det med snert og humor. Jo, kanskje Henriette Steenstrup, en annen kul dame som jeg også har sansen for.

Og vis meg den damen som så sårt ærlig tør å le av også de vanskelige tingene; separasjon, alkoholisert far, ulykkelig barndom. Jo, kanskje Else Kåss Furuseth, enda en kul dame.

Foto: google

Mia er det beste av Henriette, det beste av Else og samtidig morsom, fantastisk lite selvhøytidelig, befriende ærlig og med en deilig kvinne-vri på perspektivene.  Rett og slett kul dame!

… jeg har en følelse av at de færreste fikk med seg showet hennes som ble sendt på Nrk sent på kvelden dagen før nyttårsaften. For en lykke da, at det finnes på Nrk Nett-tv og kan sees på når det passer oss busy damer best. Sjekk ut "Sprengkåt og skinnhellig", det er rett og slett veldig morsomt!

Takk og takk!

Tusen takk for masse koselige tilbakemeldinger på forrige innlegg! Jeg som trodde at det ikke fantes en eneste leser igjen etter en (forsåvidt ganske kort) pause herfra. Men så fint at dere henger med videre!

... dere gjør meg like blid som det Gulljente E er på bildet. Hun sitter med hele familien rundt seg, spiser julegrøt, lener seg tilbake og skjønner at noe helt spesielt snart skal skje. Omtrent så glad blir jeg av dere!

De gode tingene

Jeg har vært god på mange ting de siste månedene.

Jeg har vært en tilstedeværende mamma, som har hatt fullt fokus på Gulljentene fra jeg kommer inn døren og til de legger seg. Her ligger telefonen godt i lomma fram til de er i seng, iPaden brukes kun til Soundtouch-appen (anbefales!) eller til å se på Fantorangen på og PC-en brukes jeg visst kun på jobb. I tillegg har jeg vært en oppofrende mamma, ligget ytterst på sengekanten når to små Gulljenter trenger å sove mellom mamma og pappa fordi nettene er lange og kulden har satt inn, og stått opp klokken fire når tennene er vonde og det bare ikke er mulig å få sove mer. En tålmodig mamma, som bygger Duplo og kler på den nye dukken om igjen og om igjen, mens jeg sier «Ja, det er bebi. Ja, det er din bebi. Nei, E må også få bygge litt klosser. Ikke slå! Ja, det er din bebi.» NOEN snakker nemlig som en foss og har lært seg betydningen av «min»…

 

Jeg har vært en noenlunde effektiv husmor, slik at det ble rene vinduer (i hvert fall på innsiden…), rent kjøleskap fylt til randen, klesvasktårnet er tatt unna jevnt og trutt (tar det virkelig aldri slutt??) og det var rent&ryddig til jul. Gangen er malt både oppe og ned, en stuevegg er malt, vi begynner å få bilder på veggen, gardiner er hengt opp og ny lampe kjøpt inn. Det ligner et hjem!

Jeg har vært en hardtarbeidende karrierekvinne, som jobber sene kvelder etter hjemme-med-sykt-barn-dag, som skipper lunsjen for å komme i mål og som på et eller annet mirakuløst vis rakk deadline før jul. Usikker på om julemagien finnes? Da jobber du ikke i avisbransjen og har deadline på tre magasiner med to dager mellomrom…

Jeg har vært en koselig kjæreste, som fikk lagt inn julefilm, peiskos, vinylplatespilling, juletrepynting og mange gode klemmer selv om det gikk hardt for seg på to-do-listene før jul. Verdens Beste Ektemann fikk sin egen juletrepynt på treet i år: En hvit keramikkstjerne med påskriften «You’re my star». Min stjerne, min støtte, min lagkamerat, min bestevenn.

I tillegg har jeg vært en høytidsstemt julearrangør, laget julebord for den fine gjengen og hatt besteforeldrene til julaftensfeiring. Jeg har vært en hyggelig barnehagemamma som skriver julekort og strikker luer til de snille ansatte på vår avdeling. Jeg har skrevet julekort i lange baner, handlet julegaver og pakket inn til den store gullmedalje og til og med husket de venninnene som har bursdag i desember! 

Alle de tingene har jeg vært god på i adventstiden og i julen. Men en god blogger, det har jeg visst ikke vært... 

Luer og vester blitt pakket inn i det fineste silkepapir og lagt under treet, uten at jeg har foreviget det først.

Julebord er dekket, pyntet og arrangert, og ikke en bitteliten serviett er vist fram på internett.

Juletre er skaffet, pyntet og beundret, julemiddag servert, julekjoler og julenegler behørig brukt og ingenting er blitt bloggifisert.

Vi har laget pepperkaker, hengt opp julekortene, malt vegger og hatt noen fantastisk fine fridager.

Og likevel er ikke et eneste bilde lagt ut i den digitale verden (joda, litt på instagram, men ikke under bloggnavnet mitt).

 

Mitt favorittbilde fra julen 2013: Gulljentene med nye sekker, nye dukker, nye tøfler og rett etterpå nye luer. Som løp fram og tilbake i stua og bare NØT alle moroa. Juletreet vårt, det fine treet som Mannen brukte to timer på å plukke ut fordi han ville at det skulle være HELT perfekt den første julen i eget hus. Og til høyre den grå veggen jeg har malt i gangen vår og som jeg er så innmari fornøyd med. Endelig kjennes det som VÅRT hus!

Jeg hadde planer om å blogge hver dag i desember, et ambisiøst mål som krasjlandet i at jeg ikke blogget en eneste dag! Jeg har tenkt mye på ting å blogge, men tiden har rett og slett ikke vært der.

Men nå, nå er det et nytt år, blanke ark i kalenderen, det kalde januarlyset strømmer inn vinduet og jeg gleder meg til å komme i gang! Jeg kan ikke love å blogge hver eneste dag i det nye året, men jeg kan love å komme med små drypp med jevne mellomrom. Det blir noe strikking, men kanskje litt mindre enn før? Jeg strikker mye, men har lyst til å dele enda mer av mamma-husmor-karrierekvinne-venninne-vertinne-datter-kjæreste-tankene mine. Godt nyttår, håper dere blir med inn i det nye året også!