I den svarte natten

Trygg og glad, på vei ut i verden

Plutselig er hun der igjen. Varm, liten og myk, tett inntil ryggen min i det svarte nattemørket. Det kjennes  trygt og helt vanlig, som om vi er avhengige av hverandre for å få sove.

Hun sov mye i sin egen seng i hele sommer, men da høsten kom og barnehagen startet igjen, var hun på plass. Den lille stemmen som ropte om å bli hentet midt i natten, og så altså de myke hendene som stryker meg forsiktig på kinnet innimellom. Tett inntil meg, eller inntil pappaen. Midt i senga vår, som om det var hennes faste plass.

Forskjellen fra i fjor høsten og til denne høsten er likevel enorm. I fjor var jeg frustrert, irritert, sint og sliten av å ha denne ungen klint inntil meg hver eneste natt. Nå har det gått opp for meg at det går over, dette også. Hun trenger bare å kjenne litt ekstra trygghet akkurat nå, og det kan jeg selvfølgelig gi henne.

Og det har funket:  for noen uker siden var hun tydeligvis trygg igjen, og tilbake i sin egen seng på fast basis. Men denne natten er hun febervarm og ynker seg, vil komme inn til oss og pappaen er myk som smør når han legger henne ned mellom oss.

Så da ligger jeg der, kjenner det glovarme kinnet mot ryggen min. Hører henne puste tungt, nesten i takt med pappaens pust ved siden av. Ser ut i det svartsvarte soveromsmørket, hører at toget passerer langt i det fjerne, det rusker forsiktig i tretoppene og de ved siden av meg puster. Igjen og igjen.

Jeg tenker på Ylva. På Mikkel. På Syria. På alle mammaer i hele verden som ligger sånn i nattemørket og hører på sitt syke barn som puster tungt. Og forbanner hvert øyeblikk jeg har vært irritert og frustrert. For jeg har da vel jammen ikke så mye å klage på likevel…  

Jeg er bare-bare

Hverdagsliv anno oktober 2013: mørke høstmorgener blir straks mye bedre av to små frøkner med knallrosa paraply som løper inn i barnehagen!

De har sikkert et poeng, de som mener at det må da være tøft å ha sjefsjobb, tvillinger på 2,5 år og samtidig ha en times pendling fram og tilbake til jobb. Er det ikke kjedelig å bruke så lang tid på jobbveien, tenk hva du kunne brukt den tiden på og det er da vel bortkastet å bare sitte der?

Joda, de har sikkert et poeng. De ser bare ikke hvor fint det er å sitte helt musestille og se ut av vinduet på vei hjem fra jobb. Slikke sine sår fra dagens små og store jobbkonflikter. Lande de siste diskusjonene i hodet, svare på mailer og avslutte dagen på en rolig måte. Planlegge middag, glede seg til å se to blide fjes når man kommer inn barnehageporten.

Jeg kan tørke mammatårene når det er tøft å gå fra en illsint liten toåring som ikke fikk viljen sin på morgenen. Sitte der og få siste rest av Karsten&Petra-sangen ut av hodet. Lukke øynene, bare to sekunder. Lese ferdig avisen fra i går. Spise frokosten helt i fred, uten at noen sitter på fanget, må tørkes, vil bygge klosser, river ned melkeglasset.

Trekke opp glidelåsen i den harde sjefsdrakta, kjenne at jobbspråket kommer på plass i hjernen, at man blir den proffe. Og motsatt: åpne drakta igjen, la ting gå innpå meg. Være myk og varm og rolig mamma, hun med god tid og tålmodig diplomati nok til en hel liten syrisk landsby.

Men aller mest: sitte musestille og bare være meg. Ikke sjef, ikke mamma, ikke kone, ikke venninne, ikke datter, ikke arbeider. Bare meg.

I krig og kjærlighet

De krangler så busta fyker om dagen, disse to hvithårede Gulljentene våre.

- Den er min, den hadde jeg, det er MIN tur å velge! Min mamma, mine perler, min skje, det var JEG som skulle ha rosa asjett!

For ikke å snakke om all familievolden. Klyping, biting, lugging og slåing. Tårer, hiksting, hun slo-ho-ho meg!

Men heldigvis også små øyeblikk av den dype søskenkjærligheten som vi ser at ligger i bunnen hele tiden. Perling på kjøkkengulvet, hjelp til å få på skoene, felles pakking av bagen til helgebesøk hos farmor og farfar.

Og så det aller fineste, mens vi spiser ostesmørbrød til kveldsmat:
- Er du ferdig?
- Nei.
- Vil du ha en kos?

Det er visst håp for at de blir ekte perlevenner, de her to. De må bare bryne seg litt på hverandre først.

Den lille løgnen

– Du vet, det er ikke mye ferie hjemme hos meg om dagen, sier jeg og ler lett. Kollegene mine humrer, mimrer tilbake til da deres unger var små og forsøker å trøste meg med fortellinger om 10-åringer som sover lenge og 15-åringer som klarer seg selv hele dagen.Vi er tilbake på jobb etter ferien, og jeg hører om turer til USA, biltur i Europa, toppturer og hytteturer. Så er det min tur til å fortelle om ferien.

– Mye jobb med to 2-åringer, så jeg vil jo mye heller være her, ler jeg, og skifter samtaleemne.

 

Ikke rart det kiler i magen når man husker med fjorden som utsikt!

For jeg vil jo egentlig ikke det, vet du.

Selv om ferien var aldri så intens, om jeg var aldri så sliten av å mekle, være diplomat, forhandle, skifte på, tørke, trøste, mekle, inspirere, aktivisere, passe på. Selv om dagene kan bli lange når man krangler om den samme leketelefonen, selv om det er uvant for mamman å ikke få sin vanlige egentid på toget. Selv om man kan bli småsprø av å høre "mamma, mamma, mamma" hele dagen, og det eneste man tror man lengter etter, er å få sitte i fred med PC-en på jobben...

Selv med alt det friskt i minnet, lengter jeg allerede tilbake til de lange, varme feriedagene der jeg hadde god tid til å være sammen med Gulljentene. Jeg savner å få to solstråler opp i senga om morgenen, ha tid til å se på barne-TV før vi står opp. Kiling på magen, hopping i senga. Kokte egg, kakao og radioen på mens vi pusler rundt.

Druer og bokstavkjeks til lunsj, lange økter med bøtte og vann i hagen. En tur på butikken, en bolle i hånda. Tid til å utforske verden i en 2-årings tempo, se på sneglene på bakken, smake på bjørnebærene og la seg fascinere av den tørre bekken.

Det er min sko, mamma. Det er jo 'staven min!

I steden er jeg blitt den mammaen jeg ikke ville være. Hun som sier "nå må du skynde deg", hun som maser om å ha på sko og sokker og jakke og nå MÅ vi altså gå, ellers rekker ikke mamma toget sitt. Det som var morsomt å se på og snakke om i sommer, må vi nå løpe forbi. Jeg tar meg ikke tid til å snakke om den lille sneglen, men maser om å gå videre, fort deg nå, kom igjen, ikke tull.

I steden sitter jeg altså på jobb, i det jeg trodde var min etterlengtede stillhet og uten at noen roper på mamma. Og så savner jeg det! Intenst og heftig, jeg vil ikke gå fra dem, jeg vil bare ha dem i nærheten og kunne få kos når jeg vil!

Denne helgen har vi hatt litt nachspiel fra den deilige ferien. Varme dager, bading i fjorden, is til dessert og følelsen av at vi har all verdens av tid. Nær familie, ikke fullt så nær familie. Tid til å synge, tid til å kose. Vi har hoppet, danset, husket og skravlet. Og lagt enda litt mer til å minnekontoen for sommeren 2013.

 - Joda, fin helg, sier jeg når jeg er tilbake på jobb. Hører om fotballcuper, hytteturer, morsomme fester. Om lange frokoster, sene kvelder og avslappet modus. 

- Men du vet, det er liksom helgefri hjemme hos meg lenger. Mye jobb med 2-åringer, sier jeg lett og snur meg mot PC-en igjen. Så får jeg heller lengte videre til neste helg, neste ferie, neste kos. For joda, det er MYE jobb å ha "fri" med to 2-åringer hjemme. Men jammen er det mye kos også!

Think yourself a little about

Haha, småbarnskjøkken er aldri helt rene. Ikke mitt heller..

Det er ikke alltid jeg tenker meg helt om. Som den gangen vi gikk forbi et britisk skilt der det sto "No glasses outside", og Mannen sa alvorlig "Oi, der er det visst ikke lov med briller". I flere minutter grublet jeg på hvorfor i all verden det ikke var lov å ha på briller der, før Mannen i mitt liv ikke klarte å holde seg lenger og pekte ned på ølglasset sitt. "Glass, Lykkelinn. Glass! "

Aha.

Gulljente med blått blikk og kopp som matcher stolen sin

Jeg tenkte meg visst ikke helt om da jeg skulle finne inspirasjon til den nye fargen på Gulljentenes tripptrappstoler heller. Bloggeinspirert som man er, har man da fått med seg at den fineste rosafargen er den som heter Nude. Så da googlet jeg da. "Nude Pink" i søkefeltet og vips...

Aha.

Nude er jo ikke bare en farge, det er jo noe man kan være også. Og sammen med Pink så blir det veldig… nakent, liksom.

Men fin farge da, for all del.