Det var visst ikke bare i min blogg at det ble stille de siste dagene i juli. En kollektiv nummenhet har tatt et iskaldt grep i bloggeverdenen, og det har føltes meningsløst å skrive om garn, strikketøy, uferdige prosjekter og nye innkjøp.
For meg kunne det store smellet ha kommet tett på, men jeg var heldigvis hjemme med både Mann og barn. Og hvem hadde vel trodd at en bombe mot det norske regjeringskvartalet viste seg i ettertid å bli en liten nyhet sammenlignet med det som skjedde senere på kvelden?
Jeg slukte all informasjonen som kom de to første dagene, så sa det fullstendig stopp. Kvalmen, nummenheten, detaljene og sjokket gjorde at søndagen var svart og tom. Nå begynner det heldigvis å slippe taket, og jeg kjenner at det er ok at livet går videre. Og nå er den største følelsen en enorm glede over at vi faktisk KAN la livet gå videre og varme tanker til dem som ikke kan det...
Alt har blitt litt uviktig etter alt som skjedde. Det gikk på en måte ikke an å blogge. Jeg tror jeg brukte to timer på blogginnlegget om terrorangrepet. På å finne ord der det ikke fantes ord. Tenker på deg som kunne vært så nærme. Glad du og dine var trygge og har det bra! :)
SvarSlett