Hjernen er alene

Noen ganger spiller hjernen meg små puss. Julen for snart to år siden hadde jeg for eksempel en litt pussig opplevelse, og nå har den gjort det igjen.

Jeg trillet tur i sentrum, to damer gikk forbi og kommenterte hvor fine jenter jeg hadde. Jeg ble gående og se ned på dem og på navnesmokken som E hadde i munnen, mens jeg tenkte på hvor fornøyde vi ble med navnevalget. Hs navn sto på blokka helt fra starten, mens Es navn dukket opp underveis og ble en favoritt. Begge to ble endelig bestemt på trikken på vei til sykehuset på fødedagen, og de kunne selvfølgelig aldri hett noe annet. Kaja? Mie? Anniken? Nei, det funker bare med de navnene de har fått.

Så tenkte jeg på at det ikke er så mange andre jeg kjenner som heter akkurat det navnet, men at jeg hadde en utrolig søt kollega for noen år siden som het det. Jeg tenkte på at vi ikke er venner på Facebook, ellers skulle jeg sendt henne en melding og fortalt at datteren min heter det samme og at hun nesten er litt "oppkalt", i hvert fall var kollegaen innmari søt. Lurer på hvor hun jobber nå, jeg har ikke sett navnet hennes eller henne på minst 5 år, tenkte jeg.

Vi krysser gaten, jeg løfter blikket og ser rett på min søte eks-kollega, hun med det fine navnet. Hun går fort forbi, og på bare noen sekunder er hun så langt unna at jeg ikke kan rope etter henne, og øyeblikket er forbi. Men at hjernen er en merkelig innretning, det kan jeg i hvert fall skrive under på!