Fordums framtid

Jeg er svak for slekters gang, for historie og gamle familiebånd. Derfor griner jeg store tårer når svigerinnen får overrakt et eldgammelt gullarmbånd fra svigerfamilien på bryllupsdagen, ett som har gått i arv til bruder siden det kom inn i familien i 1912. Jeg elsker å se slektsprogrammet "Hvem tror du at du er", og liker å ha gamle ting mikset med nytt i huset vårt. Bestefars gamle bord, bestemors gamle kjele, og kaffekverna som jeg husker fra huset deres. Strikkaklærne som jeg hadde da jeg selv var baby, selebuksa som mamma sydde, de gamle lysestakene fra mormor.

Mange ganger tenker jeg på hvordan det må ha vært den gangen de gamle tingene ble laget. På bestefar som fraktet materialene på isen opp til snekkerverkstedet sitt, sånn at han kunne lage det fine gamle bordet. På hvordan noen helt sikkert har kvernet små kaffebønner i kverna på hylla, og hvordan de ikke kunne ane noe om hvordan vi i dag bare putter kapsler i maskiner og får ut fiks ferdige kaffekopper.

Og så tenker jeg på bestemødrene som satt i tussmørket og strikket sokker, ikke for å teste nye garn eller mønstre, ikke for å slappe av i slitne skuldre og i hvert fall ikke for å ha noe å gjøre mens de så på tv. Tenk så mange masker som er strikket fordi man MÅTTE, for å slippe å fryse på beina eller fordi det nye familiemedlemmet trengte et varmt teppe.
  

For tiden pakker jeg bort klær etter snuppene som er blitt for små. Brukandes strømpebukser og bodyer går ned i esker og venter på at det skal dukke opp noen søskenbarn som kan arve. En egen eske inneholder babyleikene, de som er nyvasket og helt uinteressante for mine 15-mnds som for tiden er mest opptatt av mammas øredobber, dobørsten (!) og fjernkontrollen.

Og så alle de bittesmå, strikkede plaggene, da. Arveklær fra JEG var baby, som mamma og mormor har strikket. Og alle de plaggene jeg strikket, da jeg hvilte på sofaen og ruget på de bittesmå tvillingjentene mine. Mon tro om de blir like nostalgiske når de åpner esken og kan finne fram arveplagg til SINE barn? Mon tro om jeg husker historien om de plaggene som jeg nå legger bort, eller om de kommer til å bli blaff fra en fordums tid?