Med angrerett?

Før kommentarfeltet fylles opp av sinte beskjeder, vil jeg si en ting: Jeg elsker ungene mine. Over alt i hele verden. Jeg hadde løpt til verdens ende for dem (og det sier ikke lite for meg, jeg som er så lite glad i å løpe), og jeg gir dem med glede alt jeg har. Sånn. Ha det i bakhodet når du leser videre.

Jeg lurer nemlig veldig på om det er lov å si at man angrer på at man fikk barn?

 

Altså, jeg angrer ikke. For all del, jeg skulle gjerne hatt deler av mitt gamle liv tilbake: muligheten til å sove lenge i helgene, til å bruke alle pengene mine på meg selv, til å ligge på sofaen hele kvelden uten å tenke på niste, klesvask og pakking av barnehagesekker, til å pynte meg og kunne gå på jobb uten faren for å komme fram med primflekker overalt (hvordan klarer de det??) og til å ha senga for meg selv hele natta. Men jeg angrer ikke. 

Tvert i mot, jeg liker å være sammen med ungene mine, jeg liker at vi er en familie, jeg er ydmyk og stolt over at jeg får muligheten til å oppdra små mennesker, og jeg digger egentlig hverdagslivets plikter. 

Men OM jeg hadde angret, hadde det vært lov å si det høyt da? For det kan jo tenkes at det finnes foreldre der ute som ikke er like glad i pliktene og hverdagslivet, som helst vil ha tilbake hele det gamle livet sitt, som likte egotrippen man er på som voksen og barnløs, men som ikke tør å si det høyt? 

 

Jeg har noen venner som hele livet har sagt at de ikke ønsker seg barn. At de rett og slett ikke har lyst på, og derfor velger å stå over. De fleste av dem blir rundspurt gang på gang av oss andre om hvorfor, jammen vil du ikke, hvorfor ikke, jammen HVORFOR IKKE?? Og så alltid det samme argumentet til slutt: "Jammen, tror du ikke at du vil ANGRE, da?"

Hvor mange ganger ble jeg spurt om jeg trodde jeg ville angre på at jeg fikk barn da jeg gikk gravid? Cirka null. Tenkte jeg noen gang på om jeg kom til å angre? Nei, ikke egentlig. Ingen andre jeg kjenner angret jo, så hvorfor skulle jeg? 

Absolutt alle andre ting her i verden er det lov å angre på, men ikke akkurat dette. Og over alt teppebombes vi med forventningene om at det å ha barn er den ultimate lykken her i livet. At å få barn er omtrent som dette utsagnet, som jeg fant i en mammablogg:

Størst av alt er den dagen man får treffe barnet sitt for første gang. Da man ser inn i de små søkende øynene er man garantert lykkelig, og man vet at man aldri blir den samme igjen. Barn kommer med en lykkegaranti som ikke noe annet kan måle seg med. En ubeskrivelig varme, omsorg og kjærlighet brer seg ut i hele kroppen og man er klar for å kjempe all verdens kamper for dette lille underet som har kommet til verden.

Det ER gøy å ha barn. Men jammen meg var det gøy å ha et voksenliv uten barn også. Og om ikke vi angrer hele tiden, så burde vi kanskje åpne for muligheten for at det er fullt mulig å ha et fullverdig, lykkelig og veldig godt liv også uten barn?