Born to be wild?

- Hva har du i veska di, Gulljente2? - Tingene mine. Spenne, hårbørste, et bursdagslys.

Å få tvillinger er et perfekt utgangspunkt for små hverdagseksperimenter. Jeg synes nemlig det er fascinerende med historier om eneggede tvillinger delt ved fødselen, men som etter 50 år likevel er utrolig like. I en amerikansk dokumentar så jeg en gang to eneggede damer som ikke engang visste at de hadde en tvilling, men som da de møtte hverandre igjen etter 50 år hadde lik hårsveis, likt hus, lik bil, samme yrke og menn med samme navn og samme yrke. Fascinerende!

Jeg har hørt historier om tvillinger som kjenner hverandres smerte fysisk, om eneggere som er totalt speilvendte og en pussig en om eneggede småbarn der den ene manglet en tann, mens den andre hadde to tenner på akkurat samme sted. Merkelig, og altså fascinerende. 

Og siden jeg også synes det er morsomt med diskusjonen om født sånn eller blitt sånn, er det ekstra morsomt å se hvordan våre toeggede jenter utvikler seg.

Siden de er like gamle og samme kjønn, er det naturlig å tro at vi både bevisst og ubevisst har stimulert dem ganske likt fram til nå. Leker er felles, vi gjør det aller meste sammen med begge to og selv om det hender at den ene er med på butikken mens den andre lager blomsterbed, opplever vi stimuleringen som ganske lik. Finner vi fram perler, perler begge. De maler samtidig, tegner samtidig, bygger med klosser samtidig og ser de samme snuttene på iPaden. 

En liten kompis på 3 har fått traktor som kan kjøres. Plutselig satt hun bare der, den lille, hvithårede krølltoppen vår, og kjørte traktor som om hun aldri hadde gjort annet. Med verdens største glis om munnen, selvfølgelig.

Og likevel ser vi store forskjeller i hva de liker å gjøre. Gulljente 1 liker å bruke kroppen sin: hoppe, danse, løpe, huske, sykle, klatre. Og hoppe. Løpe. Og hoppe litt mer. Hun elsker å danse rundt i stua, løper mer enn hun går og har hatt fullstendig dilla på "hoppeline" i sommer.  Hun sprekker opp i store smil når vi snakker om huska i barnehagen, og klatrer så mykt som ingenting både ut av sprinkelsenga og opp på stolen sin. 

For all del, Gulljente2 løper mye hun også, hun danser og klatrer og husker selvfølgelig også. Men på langt nær så mye som søsteren. Isteden elsker hun å pusle med småting. I sommer har hun lagt sin store elsk på en av mine gamle håndvesker, en sånn liten og hard en som vi hadde mye av på begynnelsen av 2000-tallet. Den er perfekt til "tingene mine" som hun sier: smokken, kosen, en hårbørste, to små dukker, en hårspenne og et bursdagslys. Små skatter, som hun bærer med seg overalt. Hun perler, putter ting i esker og bokser, vil helst legge puslespill og bygge med klosser i evigheter. Fra hun var ganske liten har hun holdt blyanten i riktig blyantgrep, og hun storkoser seg med å trykke på små datamaskiner eller annet med knapper.

Hoppe, hoppe, hoppe. - Se, en hoppeline, sa Gulljente1 i bilen. Neida, sa vi, ikke her, her er det jo bare veier og butikker. Men joda, mellom to hus, i en åpning på ca 1 meter, kunne vi skimte en trampoline. Hun har egen hoppelineradar!

Og der Gulljente1 sperrer opp øynene når hun hører bråkelyder ute, og nekter å gå inn hvis hun ser en gravemaskin eller traktor, ler høyt når hun hører "kåget" tute og syntes det var enormt spennende med den første bussturen, er Gulljente2 helt rolig for ting som bråker eller beveger seg. Hun liker mye bedre å pusle med dukker, kle av og på og av og på små jakker og bittesmå sko. Hun bærer med seg dukken på armen, gir den melk og klapper på den for at den skal sove. Hun triller dukken rundt i en liten vogn, og lar den bare hvile seg når det er tid for å lage mat i lekekomfyren. 

Kanskje noen flere som vil bli datadame når hun blir stor?

Vi har to dukker, to sykler, to vesker, egentlig to av det meste. Og likevel velger de altså helt forskjellige ting. Jeg kan visst ta alle de fine teoriene mine om at utvalg og stimulering betyr mest og gjemme et visst sted.

Født sånn?

Eller blitt sånn?

Tja, ikke godt å si. Men fascinerende, det er er det!

Morsomme Mia

Foto: google

Noe av det morsomste som sendes på TV om dagen er den svenske serien Solsidan. Der spiller også en av de kuleste damene jeg vet om; Mia Skäringer. 

foto: google

Vis meg den dama som hadde løpt inn på scenen i bare bikini og så grenseløst vist seg fram som det hun gjør i åpningsscenen i showet "Sprengkåt og skinnhellig", og som gjør det med snert og humor. Jo, kanskje Henriette Steenstrup, en annen kul dame som jeg også har sansen for.

Og vis meg den damen som så sårt ærlig tør å le av også de vanskelige tingene; separasjon, alkoholisert far, ulykkelig barndom. Jo, kanskje Else Kåss Furuseth, enda en kul dame.

Foto: google

Mia er det beste av Henriette, det beste av Else og samtidig morsom, fantastisk lite selvhøytidelig, befriende ærlig og med en deilig kvinne-vri på perspektivene.  Rett og slett kul dame!

… jeg har en følelse av at de færreste fikk med seg showet hennes som ble sendt på Nrk sent på kvelden dagen før nyttårsaften. For en lykke da, at det finnes på Nrk Nett-tv og kan sees på når det passer oss busy damer best. Sjekk ut "Sprengkåt og skinnhellig", det er rett og slett veldig morsomt!

Når man blir 31...

Jeg er 31,5 år. Med andre ord midt i det året der jeg skal være aller mest vakker, attraktiv og selvsikker, i følge en ny undersøkelse.

Det er den britiske TV-shopkanalen QVC (? hva har de med dette å gjøre??) som har laget undersøkelsen, og de mener altså at 31 er den perfekte alder for kvinner, fordi de "fortsatt har en ungdommelig skjønnhet, samtidig som de er sikrere på seg selv, har funnet sin personlige stil og vet hvordan de skal føre seg". På vår absolutte topp, med andre ord.

Nåja, det var jo ganske fint den sommeren jeg var 16 også, med ny ekstrajobb, en god karakterbok fra ungdomsskolen i baklomma, på språkreise i England og med det som føltes som hele verden for mine føtter.

Og noen ganger skulle jeg ønske at jeg var 20 igjen. I en fri studiesituasjon, med en ganske ny kjæreste og ganske ny i byen. Ikke en rynke, ikke en bekymring for at studielånet skulle betales tilbake, ikke en eneste masing om barn eller bosted, og med alle illusjoner godt i behold.

Sommeren som 28-åring var ikke så ille den heller. Sprekere enn i dag, med fast jobb og en gryende jobbselvtillit, og på verdens beste roadtrip i Skottland med gode venner.

Men 31 skal altså være toppen. Jeg vet ikke helt om jeg føler meg på mitt aller vakreste akkurat nå, men har diskutert selvtilliten og tryggheten flere ganger med venninner. Det er fint å kjenne at man er trygg på seg selv, at det ikke er så lett å vippe en av pinnen, og at man tør å stole på seg selv.

Og så må jeg vel bare innse at hvis 31 er toppen - ja, så går det vel bare nedover herfra???

Kvinnedag, sier du?

"Kvinnedag?" sa en kollega i dag tidlig. "Ja, og når er det liksom mannedag, a?"

Jeg så hardt på han. Og så freste jeg. For en ting er at jo, det finnes en mannedag, den feires 19. november og er laget for å fokusere på menns helse, fremme likestilling og forsterke positive mannsroller. En annen ting er at en sånn holdning om at vi ikke trenger en kvinnedag må da være litt gammeldags?

Joda, jeg vet at vi kanskje er ferdige med 70-tallets aborttog og brenning av BH-er. At kvinnedagen er 100 år gammel i dag, og at den ble startet for å kjempe for rettigheter som vi jenter tar for gitt. Stemmerett, for eksempel. Eller retten til selvbestemt abort.


Jeg vet også at jeg ikke føler meg spesielt undertrykt i hverdagen min. Pappa har lært meg at jeg kan få være med å flislegge like mye som lillebror kan, mens mamma har vist meg at man fint kan være en likestilt kvinne selv om man tilfeldigvis liker å gjøre feminine ting som å strikke. Jeg har tjent mer enn Mannen i noen år, men nå tjener vi cirka like mye. Jeg stemmer, jeg kjører bil, jeg går i høyhælte sko hvis jeg vil, men forlanger å si min mening likevel.


Men at vi derfor ikke trenger en kvinnedag? Tja, da har jeg flere ord å si til deg: Burkaer. Hijab. Å måtte hoppe etter Romøren. Tvangsekteskap. Mannlige sjefer som tror de kan si hva som helst til kvinnelige ansatte. Kjønnslemlestelse. Seksualisert vold. At bare gutter blir spurt om å være ledere. Manglende likelønn. At kvinnelige politikere konsekvent kalles ved fornavn, mens de mannlige også får etternavn. Eller som jeg opplevde i dag: på vårt ledermøte var det 3 kvinner og 11 menn. Likestilling my ass, liksom.

Så jo, jeg markerer kvinnedagen. Ikke for at jeg ønsker å bli så voldsomt LIK som alle menn rundt meg, men fordi jeg vil være like mye VERDT. Og først og fremst fordi det finnes enormt mange kvinner i verden som ikke har de samme rettighetene som meg, og som fortjener at vi alle setter fokus på dem. Til alle dem, og alle andre flotte kvinner som jobber for likeverd: Gratulerer med dagen!

PS: Det finnes også områder hvor kvinner har fordeler framfor menn som de kanskje ikke burde hatt. Barnefordelingssaker er et godt eksempel. Så kanskje vi etter hvert kan utvikle 8. mars til en kjønnsdag, der vi kjemper for likeverd mellom kjønnene på alle fronter?