Jeg har vært så heldig at jeg har opplevd lite vonde ting i
livet mitt. Noen besteforeldre har gått bort, en tøff periode tok slutt med en
enkel operasjon og jeg har sikkert hatt en ganske vanlig andel av
hverdagsproblemer og tøffe dager. Men sånn virkelig vonde ting, det tror jeg
ikke jeg har opplevd.
Det er lett å klage på alle pliktene, alle sykedagene, alle
de tunge turene til og fra barnehagen med tung vogn på sørpeføre. Jeg klager på
unger som ikke hører, på et klesskap som er kjedelig og utdatert, en lønnskonto
som har sett fetere dager, mangel på søvn, mangel på fritid og min-tid, mangel
på moro.
Helt til jeg ser at en jente jeg setter pris på har mistet
mannen sin. En barndomsbekjent har blitt frastjålet barnet sitt. En venninne
har blitt alvorlig syk og vi vet ikke hvordan det ender.
Så nei, jeg kan ikke klage. Likevel gjør jeg visst ikke
annet om dagen…
.jpg){kind=link}
Åh, som jeg kjenner meg igjen. Ofte føles det som om alt det vonde skjer med andre og alt det gode skjer med meg. 2013 har imidlertid hatt en tøff start med to begravelser og alvorlig sykdom i nærmeste familie, men likevel klager man jo over de små tingene også.. Sånn er det bare.. Og det må være lov (for man vet jo egentlig hvor heldige man er!). Forresten, tusen takk for flott liste over barnehage-essentials, har satt mange av tipsene opp på strikkelista for sommeren.
SvarSlettKjære LM, sånn tenker jeg også.. Men så er det noe med at man er seg selv nærmest, sånn er det bare. Selvom du/vi klager over det som blir bagateller for andre, så betyr det ikke at vi ikke bryr oss om de som har det vondt og vanskelig. For det gjør vi jo! Det er bare det at det er ikke så lett å være utenforstående å ta til seg andres vondter og problemer. Det er ikke så lett å kjenne seg igjen i situasjoner man ikke har opplevd selv. Det beste vi kan gjøre er å være gode medmennesker og det er vi selvom vi klager over unger som ikke hører og kjedelig klesskap ;)
SvarSlettKlem fra H
Puh, nå traff du meg midt i planeten. Sitter her å fortviler over manglende barnevakt i morgen ettermiddag, på at ting har hopet seg opp på jobb, over minstesnuppa som ikke sover mer enn halve natta, mannen som er borte ei uke i slengen, over sybordet som er bomba av alt mulig annet enn syting, skittentøyskurven som er full, og karnevalskostymer som skulle vært mekka.
SvarSlettI forhold til å miste mannen sin, bli alvorlig syk eller miste et barn er det bagateller, men (heldigvis) er det det som er nærmest meg i hverdagen og det vi ser hele tiden. Når kriser oppstår får man et annet perspektiv, men det må også være lov å klage over de små problemer (eller var det utfordringer det het?) i hverdagen. Det er tross alt i hverdagen vi som oftest lever, ikke i krisesituasjoner.
Klem
Fine, fine, fine du Hege. Som jeg tenker på hver eneste dag... <3
SvarSlett