 |
| Trygg og glad, på vei ut i verden |
Plutselig er
hun der igjen. Varm, liten og myk, tett inntil ryggen min i det svarte
nattemørket. Det kjennes trygt og helt vanlig,
som om vi er avhengige av hverandre for å få sove.
Hun sov mye
i sin egen seng i hele sommer, men da høsten kom og barnehagen startet igjen,
var hun på plass. Den lille stemmen som ropte om å bli hentet midt i natten, og
så altså de myke hendene som stryker meg forsiktig på kinnet innimellom. Tett
inntil meg, eller inntil pappaen. Midt i senga vår, som om det var hennes faste
plass.
Forskjellen
fra i fjor høsten og til denne høsten er likevel enorm. I fjor var jeg
frustrert, irritert, sint og sliten av å ha denne ungen klint inntil meg hver
eneste natt. Nå har det gått opp for meg at det går over, dette også. Hun
trenger bare å kjenne litt ekstra trygghet akkurat nå, og det kan jeg
selvfølgelig gi henne.
Og det har funket:
for noen uker siden var hun tydeligvis
trygg igjen, og tilbake i sin egen seng på fast basis. Men denne natten er hun
febervarm og ynker seg, vil komme inn til oss og pappaen er myk som smør når
han legger henne ned mellom oss.
Så da ligger
jeg der, kjenner det glovarme kinnet mot ryggen min. Hører henne puste tungt,
nesten i takt med pappaens pust ved siden av. Ser ut i det svartsvarte
soveromsmørket, hører at toget passerer langt i det fjerne, det rusker forsiktig
i tretoppene og de ved siden av meg puster. Igjen og igjen.
Takk for at du minner oss på det som er viktig! Det er så lett å glemme i en travel hverdag:-)
SvarSlettÅh, du har jo så rett. Jeg vet jo egentlig det;) Her har vi også en liten midtsover.. Og jeg innrømmer at jeg er litt mer uthvilt (og fornøyd) de morgenene alle våkner i sin egen seng.. Men det er ganske fint å ligge slik og høre på den trygge pusten også;) takk for at du minnet meg på det!
SvarSlettSånn er det her og! Vi sover kanskje ikke like godt, men det er jo veldig koselig med en liten varm bylt i midten av sengen. Og hun blir jo stor så alt for fort og da vet jeg at jeg at jeg vil savne de nettene vi har nå :-) Jeg er veldig, veldig glad i bloggen din. Med jente(r) på samme alder skriver du så reflektert og fint om ting jeg ikke alltid tar meg tid til å tenke gjennom. Takk!
SvarSlettVet du - etter tolv år som mamma - så er jeg SÅÅ glad for at jeg fortsatt har en ganske stor liten minstemann som kommer tuslende og kryper inntil meg hver natt. Vi to voksne hvisker til hverandre hvor heldige vi har at vi har en som fortsatt kommer. Hvordan skal det da bli når det tar slutt og vi ikke har noen så liten lenger! Og min minste er sju. Det er ingen regler på dette. Voksne liker jo også å krype inntil noen om kvelden, så klart de små gjør det. Og når livet har vært krevende her i huset - så har virkelig samsovinga - at jeg har fått holde rundt en liten en som ikke har fått "nok" på dagtid - vært noe å berge seg på.
SvarSlettSå nydelig skrevet! Måtte felle en tåre ;) Det er så godt å ligge inntil den lille babyen min og vite at han trives veldig godt inntil meg.
SvarSlett