De magiske ordene

Søte som sukker, men fy så tunge de var å bære opp og ned tre etasjer!

Å ha barn er koseligere enn jeg trodde. Men jammen er det mer slitsomt enn jeg trodde også. Da er det rart å tenke på at bare tre små ord kanskje kunne ha gjort de siste to årene veldig mye lettere.

For tre små ord hadde kanskje gjort det lettere da jeg satt der med puppene ute og to sultne spedbarn, men uten å få til dobbeltammingen. Da begge spiste en gang i timen (jepp, vi førte lister med klokkeslett, så det er ikke bare noe jeg innbiller meg), og jeg følte meg helt oppspist av to små sultne munner.

Åh, sommer! ALT er lettere om sommeren!

Tre små ord hadde kanskje gjort det lettere de dagene der de ikke ville sove samtidig, der den enes innsovning vekket den andre og jeg holdt på å bli sprø av å ha unger klistret på meg hele tiden. De dagene der jeg kavet med vogn på ubrøyta fortau, kokte flasker og forsøkte å brette klær mellom slagene. 

Tre små ord hadde definitivt gjort det lettere å holde ut en hverdag med leilighet i tredje etasje uten heis, to babyer som hadde behov for frisk luft hver dag, tunge bager opp og ned trapper og etter hvert unger i bæremeis og på armen. Opp og ned, opp og ned. Ti kilo på armen, ti kilo på ryggen. Pluss stelleveske, kanskje en handlepose. Opp og ned, opp og ned. 

Og de tre små ordene hadde antagelig også gjort det lettere å holde ut når begge gråt så sårt i barnehagen når mamma gikk, når de plutselig begynte å våkne midt på natta med en desperat gråt og klamret seg til oss som om verden skulle gå under. Når vi gikk fra å ha unger som sov 12-13 timer hver natt, til en hverdag der både legging, soving og tidlige morgener ble vanskelig.

Leker over hele stuegulvet? Tar vel slutt en gang det også.

De tre ordene er ikke "jeg elsker deg". Ikke "Hvordan går det?" Ikke "Ta det rolig". Men så enkelt som dette: 

DET. GÅR. OVER.

For når man snart nærmer seg 2 år som mamma, så kjenner man at erfaringen tilsier at det GJØR jo det. Går over, altså. Vonde tenner og våkenetter? Går over. Mate unger som bare spytter ut maten igjen? Går over. Brystbetennelse? Går over. Gulp på alle klærne? Går over. Unger som må trilles i vogna for å få sove? Går over. 

En annen mammaerfaring: Ting går bedre med kjeks. ALT går bedre med kjeks.

Tenk hvis noen med erfaring og tyngde hadde sagt det til meg, på en ordentlig måte? Ikke en sånn "slapp av, det går nok over, ikke stress"-overfladiskmåte, ikke den der "kos deg nå, det går så altfor fort, snart er de konfirmanter"-måte. Men på en rolig, ordentlig og full av erfaring-måte: Dette går over. Du skal ikke amme hele livet, du behøver ikke å sitte på do med unger på fanget så innmari lenge. Det er bare en kort periode de vil bæres opp og ned trapper, bare en kort periode de synes stikkontakter er det mest spennende i hele verden. 

Så nå sier jeg det, med all den erfaring og tyngde som snart to år som tobarnsmamma tilsier, all den tålmodighet og ro som man får etter snart to år som tvillingmamma: 

DET. GÅR. OVER.

Neida, vi har det ikke så kaldt i stua vår. Det er bare noen som ikke vil ta av seg klærne når vi kommer hjem fra barnehagen.

For plutselig en kveld innser du at du ikke trenger å koke en hel haug med flasker før du kan legge deg. Det er ingen grøtflekker på kjøkkengulvet, du kan ha på samme bukse mer enn tre timer sammenhengende uten å være full av gulp. Vi er blitt ferdige med å bære unger overalt, vi har plutselig store jenter som drikker av glass, spiser selv med gaffel og skje, som kler av seg bleie og pysj selv og som er overlykkelige for å få pusse tenner. Det gikk over!!  
 

Lue, ulldress og cherrox inne? Akebrett på stuegulvet? Den mest naturlige ting i verden for en 1,5-åring. Og er man tvilling, så er det også den mest naturlige ting i verden å ha to dokker med på tur. Skulle bare mangle, liksom.

Nå håper jeg bare på et eller annet magisk vis at de tre ordene kun gjelder for de kjipe tingene. For du vet de ørsmå hårstrikkene som festes i verdens søteste lille topp midt på hodet, de små hendene som strekker seg ut og klapper meg på kinnet midt på natten, den lille stemmen som roper Mamman min! når jeg kommer i barnehagen eller den utrolige gleden over å få saft i sitt eget glass? Det går over, det også. Dessverre.