1+1 er alltid 2

En benkekant kom i full fart, og vips har Gulljenta fått en liten skramme. Heldigvis gikk det bra med øyet og det ser ikke ut til å bli arr heller!

Jeg har irritert meg grønn og blå og omtrent alle regnbuens farger over alle forbipasserende som er så opptatt av at ungene våre er tvillinger. Som spør og graver om de er eneggete (nei), om de er like (nei), om de sover på likt (som regel), savner de hverandre når den andre ikke er der (ja, veldig!) og så begynner vel den ene å gråte når den andre gråter? (nei, faktisk ikke) Kan de det samme (selvfølgelig ikke!), spiser de det samme (nei, absolutt ikke!) og så snakker de vel et hemmelig språk? (hvor får alle det hemmelige språket fra? Nei, de gjør ikke det. De sier møø og bææ og kake og bæsj, omtrent som andre unger på den alderen, tror jeg)

Jeg har blitt overraskende opptatt av tvillinger selv også, for all del. Men selv om det for det alleraller meste er utrolig gøy og fint å ha to unger som er like gamle, så finnes det jo situasjoner der jeg ser at det hadde vært enklere å ha søsken med litt mellomrom. Når den ene vil se på snøen på parkeringsplassen og den andre løper ut i veien, for eksempel.  Når en må ha ny bleie og det kun finnes rene bleier i 2. etasje, mens den andre ikke for alt i verden er interessert i å bli med opp trappa. At jeg ikke kunne gå på babysvømming med to alene, og fremdeles kvier meg for en del situasjoner med bare en mamma og to som løper hver sin vei...

Så jeg omfavner situasjoner der jeg kan ha fullt fokus på en om gangen. Vi nikoser oss når vi er hjemme alene med bare ett sykt barn, prøver å dele oss litt når vi drar på butikken (det blir bare så himla trist for den som ikke får være med), og nyter små stunder med ene-tid når den andre sover eller bare har gått ut med pappa for å leke. 

I forrige uke fikk jeg litt uventet (og strengt tatt uønsket) egentid med Gulljente2. Et uhell i barnehagen burde sees på av lege, og dermed satt vi i noen timer på venterommet på legevakten, bare hun og jeg. Gulljente2 fant seg fort til rette, gjemte seg litt, lekte med motebladene og sjarmerte de andre som ventet. 

- Så søt hun er, sa naboventeren.

- Hvor gammel er hun?

 Jotakk, svarte jeg (det er jo tross alt litt min innsats som har gjort henne så søt), og fortsatte med at hun nærmer seg to år. Så tok det temmelig nøyaktig 10 sekunder før jeg ikke klarte å holde meg lenger:

- Hun har en tvillingsøster også, altså. De er tydelig toeggede, så de ligner ikke så veldig. Men hun er i barnehagen nå, da. 

En ekte tvillingmamma har med andre ord bare seg selv å skylde for alt tvillingsnakket…

PS: Gulljentene har på nye vester som mamman har strikket etter Pickles' oppskrift på Morovest. Finfint til søndagspynting når vi besøker gode venner!