En pluss en er mer enn to!

Jeg har heldigvis ikke hatt mange helsvarte dager i mitt liv. Noen kjipe eksamener, venner og familie som går bort, en venninnekrangel. Oppkjøring, rotfylling, skriftlig tyskeksamen.

Men en av de aller mørkeste dagene var den dagen vi fant ut at det var ikke bare en, men to babyer inni magen min. Jeg hadde tenkt så mye på hvordan vi skulle klare bare en, og med to bankende hjerter på skjermen ble jeg totalt overveldet av tankene på all jobben, all bæringen, risikofødsel, hvor skulle vi bo, måtte jeg bytte jobb og hvordan i all verden skulle kroppen min klare å bære fram TO barn? 

I to hele dager gikk jeg rundt som en zombie, svimeslått av tankene på hvordan ting kan endre seg så fort. Mannen hoppet rett inn i rollen som den rolige, den fornuftige, den optimiske, den praktiske, den som bretter opp ermene og gyver løs. Min vanlige rolle, men som jeg var helt ute av stand til å ha disse dagene.

Da jeg endelig klarte å innse at dette måtte jeg bare forholde meg til, gjorde jeg det eneste logiske for oss som jobber med informasjon anno 2000-tallet: gikk til Google. Jeg leste om tvillingfødsler, om egne NAV-regler, om tvillingforeldreforeningen og om tvillingsvangerskap. Så fant jeg et tvillingforum, og holdt på å svime av da jeg så alle bildene av de sprengte høygravide tvillingmagene som mammaene var så stolte av. 

Men det var først da jeg fant en mammablogg om tvillinger at tårene virkelig begynte å trille. Bilder av de søteste små jentetvillinger, men med inngangsordene "I dag fyller jentene mine ett år. Jeg skulle fremdeles ønske at de var født hver for seg". Der og da kunne jeg ikke se en eneste fordel med å få to barn på en gang, bare all jobbingen, strevet, det intense og det triste i at de hele tiden må dele.

Gjennom hele det første året som tvillingmamma gjentok jeg fra tid til annen ordene "åh, tenk så mye lettere dette hadde vært om det bare var en av dem". Mannen min har hatt det samme svaret hver gang: "Ja, men tenk så mye vanskeligere det hadde vært om det var tre av dem. Det er ikke tre, og det er heller ikke en. Forhold deg til det, slutt å tenke på alt det som ikke er". 

Selvfølgelig den riktige måten å se det på, men jeg kjente likevel på en del såre følelser for at det kom to barn på en gang. All kosen vi gikk glipp av, all oppmerksomheten de aldri fikk, all delingen de bare har måttet lære seg. All ventingen, all gråtingen, alle rutinene som føltes nødvendige for å overleve…

Men nå? Nå har Gulljentene rukket å bli to år, og ikke et eneste sekund ønsker jeg meg at de skulle vært født hver for seg! 

Hvordan kunne jeg det, når jeg ser hvor fantastisk de har det med hverandre? De passer på hverandre, hjelper hverandre, deler og krangler. Leker, løper etter hverandre og synger hverandre i søvn om kvelden.

Når Gulljente 1 spør om å få kjeks, holder hun også ut den andre hånden og ber om kjeks til søsteren. 

Når Gulljente 2 våkner, spør hun aldri etter mamma og pappa, men lurer på om søsteren er våken. Det ansiktsuttrykket når hun hører søsterens stemme i det andre rommet? Priceless!

De sier ikke fra til oss når de skal løpe på kjøkkenet og hente noe, de gir beskjed til søsteren. "Jæi æ på skjøkken, H. Komme tilbake. Ja?"

For en lykke å være to om alt! To til å fnise seg i søvn om kvelden. To som kan gaule Mikkel Rev av full hals i baksetet på bilen. To som kan tegne med kritt på veien vår, to som kan huske ved siden av hverandre på bestefars huske og to som kan hoppe om kapp på farfars hoppeline.

Tenk så fint å ha en søster som er akkurat like gammel som deg, som opplever og blir begeistret for de samme tingene? Joda, det er kanskje kjipt å alltid måtte dele mammas fang eller aldri få ha en eneste leike i fred. Men tenk så fint da, når man slår tåa si i barnehagen og må være inne resten av dagen, at man har en søster som avbryter trehjulssyklingen med jevne mellomrom for å komme inn og blåse på tåa!

Og når man ikke helt har lyst til å kle på seg om morgenen, man egentlig ikke synes barnehagen er så innmari gøyal og ikke lar seg friste verken av yoghurt, matboks eller alle de andre barna i barnehagen, da må det jo være gøy å ha en søster som sier "åh kom igjen a, vi skal jo huske!"

Jeg har etterhvert vennet meg til å kjøpe to av alt, til å finne fram to like skjeer til isen, to like visper til å lage pannekakerøre med, to like små vesker som kan lånes fra mammas skap. Ting vi bare har en av ryddes elegant bort... Jeg har vennet meg til å sitte med en unge i hver armkrok, til å lese to bøker hver kveld, til at alle nattasanger må gjentas på den andre siden av rommet.

Det er blitt naturlig for meg å smøre to brødskiver av gangen, blande to kopper med kakao, jeg lager alltid to skåler med kjeks og druer til formiddagsmat, og måtte gud forby om jeg bare har plaster til en…

Nå er dagene fylt med fargerikt kritt på asfalten, rosa tyllskjørt, fire knallblå øyne, hvitt år, plaster med Biler på, potetmos med ketchup og klissete saftis. Det er langt fra helsvart å være tvillingmamma!

ps: I går var Den store Tvillingdagen, vi feiret med nettopp kritt på asfalten, pølser og potetmos og helt egen paraply. Akkurat slik en tvillingfeiring skal være når man er to år, med andre ord!

Born to be wild?

- Hva har du i veska di, Gulljente2? - Tingene mine. Spenne, hårbørste, et bursdagslys.

Å få tvillinger er et perfekt utgangspunkt for små hverdagseksperimenter. Jeg synes nemlig det er fascinerende med historier om eneggede tvillinger delt ved fødselen, men som etter 50 år likevel er utrolig like. I en amerikansk dokumentar så jeg en gang to eneggede damer som ikke engang visste at de hadde en tvilling, men som da de møtte hverandre igjen etter 50 år hadde lik hårsveis, likt hus, lik bil, samme yrke og menn med samme navn og samme yrke. Fascinerende!

Jeg har hørt historier om tvillinger som kjenner hverandres smerte fysisk, om eneggere som er totalt speilvendte og en pussig en om eneggede småbarn der den ene manglet en tann, mens den andre hadde to tenner på akkurat samme sted. Merkelig, og altså fascinerende. 

Og siden jeg også synes det er morsomt med diskusjonen om født sånn eller blitt sånn, er det ekstra morsomt å se hvordan våre toeggede jenter utvikler seg.

Siden de er like gamle og samme kjønn, er det naturlig å tro at vi både bevisst og ubevisst har stimulert dem ganske likt fram til nå. Leker er felles, vi gjør det aller meste sammen med begge to og selv om det hender at den ene er med på butikken mens den andre lager blomsterbed, opplever vi stimuleringen som ganske lik. Finner vi fram perler, perler begge. De maler samtidig, tegner samtidig, bygger med klosser samtidig og ser de samme snuttene på iPaden. 

En liten kompis på 3 har fått traktor som kan kjøres. Plutselig satt hun bare der, den lille, hvithårede krølltoppen vår, og kjørte traktor som om hun aldri hadde gjort annet. Med verdens største glis om munnen, selvfølgelig.

Og likevel ser vi store forskjeller i hva de liker å gjøre. Gulljente 1 liker å bruke kroppen sin: hoppe, danse, løpe, huske, sykle, klatre. Og hoppe. Løpe. Og hoppe litt mer. Hun elsker å danse rundt i stua, løper mer enn hun går og har hatt fullstendig dilla på "hoppeline" i sommer.  Hun sprekker opp i store smil når vi snakker om huska i barnehagen, og klatrer så mykt som ingenting både ut av sprinkelsenga og opp på stolen sin. 

For all del, Gulljente2 løper mye hun også, hun danser og klatrer og husker selvfølgelig også. Men på langt nær så mye som søsteren. Isteden elsker hun å pusle med småting. I sommer har hun lagt sin store elsk på en av mine gamle håndvesker, en sånn liten og hard en som vi hadde mye av på begynnelsen av 2000-tallet. Den er perfekt til "tingene mine" som hun sier: smokken, kosen, en hårbørste, to små dukker, en hårspenne og et bursdagslys. Små skatter, som hun bærer med seg overalt. Hun perler, putter ting i esker og bokser, vil helst legge puslespill og bygge med klosser i evigheter. Fra hun var ganske liten har hun holdt blyanten i riktig blyantgrep, og hun storkoser seg med å trykke på små datamaskiner eller annet med knapper.

Hoppe, hoppe, hoppe. - Se, en hoppeline, sa Gulljente1 i bilen. Neida, sa vi, ikke her, her er det jo bare veier og butikker. Men joda, mellom to hus, i en åpning på ca 1 meter, kunne vi skimte en trampoline. Hun har egen hoppelineradar!

Og der Gulljente1 sperrer opp øynene når hun hører bråkelyder ute, og nekter å gå inn hvis hun ser en gravemaskin eller traktor, ler høyt når hun hører "kåget" tute og syntes det var enormt spennende med den første bussturen, er Gulljente2 helt rolig for ting som bråker eller beveger seg. Hun liker mye bedre å pusle med dukker, kle av og på og av og på små jakker og bittesmå sko. Hun bærer med seg dukken på armen, gir den melk og klapper på den for at den skal sove. Hun triller dukken rundt i en liten vogn, og lar den bare hvile seg når det er tid for å lage mat i lekekomfyren. 

Kanskje noen flere som vil bli datadame når hun blir stor?

Vi har to dukker, to sykler, to vesker, egentlig to av det meste. Og likevel velger de altså helt forskjellige ting. Jeg kan visst ta alle de fine teoriene mine om at utvalg og stimulering betyr mest og gjemme et visst sted.

Født sånn?

Eller blitt sånn?

Tja, ikke godt å si. Men fascinerende, det er er det!

Debutantenes sommer

Smoothie med sugerør. Blir ikke bedre på en varm sommerdag!

Dette har definitivt vært sommeren for å gjøre ting for første gang!

Vi har pakket bilen og reist på campingtur til Sverige, det var første bilcamping for de voksne i familien. Check! At vi samtidig kunne krysse av for Gulljentenes første utenlandstur, var bare en bonus. Dobbel-check!

På restaurant i Grebbestad, pappas barndomsferieparadis. Klart man selv må sjekke hva som står på menyen!

Vi har grått oss til vårt første skopar (check!) - sjokkrosa Crocs var umulige å gå fra for en strandsliten snuppe som nærmet seg leggetid. Vi har spist is før middag (check!) og forstått at "lade" smaker fortreffelig. Mye bedre enn knekkebrød (check!).

Sol. Strand. Sjø. Sommer. De fire S-ene!

Vi har badet i havet for første gang (check!), lekt en hel dag på stranda for første gang (check!) og skjønt at solkrem er viktig (check!).

Sånn fin skog har vi rett bak huset vårt. Den gjør at mamma synes timesvis med pendling er verdt det. Hver dag. Selv om togene står og det tar evigheter å komme hjem. Ikke noe som slår villbringebær og egen skog!

Vi har gått på vår første ordentlig skogtur på egne bein (check!), plukket villbringebær (check!) og forstått at blåbær vokser i naturen, sånn at vi kan plukke så mange vi vil og bli helt blå på tunga (check!).

P A R A D I S. Der hvor sola alltid skinner, fjorden er blikkstille og man kan dyppe tærne fra svaberget.

Vi har vært på den aller første sommerparadisferien til mormor og bestefars hytte ved vannet (check!), badet i fjorden (check!) og blitt fascinert av det store toget som kjører så fort forbi (check!).

På tur med bussen. Den der hjulene går rundt og rundt og alle mammaene sier blablabla. Vi så ingen som sa verken blablabla eller hysjhysjhysj, til Gulljente1 sin store overraskelse.

Vi har stått på holdeplassen og ventet på bussen (check!), oppdaget at de voksne som er i barnehagen noen ganger finnes også ute i den andre verdenen (check!) og vi har kjørt buss for aller første gang! Ikke bare kjørt med buss, vi har kjørt buss inn til byen, gått på leikebutikken, plukket oss ut en fin liten dukke og så spist pizza før vi tok bussen hjem igjen. En skikkelig bussbykosetur! (check!)

Bestefars jordbærsted. Nå også Gulljentenes.

Massevis med nye opplevelser, og alle sammen på 2-åringenes premisser. Vi har ikke lagt lista så høyt denne sommeren, ingen Legoland, ingen badeland, ingen Sydentur eller EuroDisney. For all del, det kommer det også. Men den sommeren man er 2 år, funker det helt fint med sånne opplevelser som både store og små lever lenge på.

 

Løpeløpe så fort man bare kan, mens man roper "neinei, ikke kom og ta meg". 

Det har vært skikkelig drømmesommer, rett og slett. Tre blanke uker med solskinn og fine dager. Masse kosing, masse moro og noen intense stunder. Jeg har kost meg med å pusle i huset, fått masse gode klemmer, hatt sene kvelder med boka mi i den nye utesofaen og latt jobbhjernen hvile. Påfyll! ... og så var det egentlig helt greit å gå i barnehagen igjen, se at ungene mine ble tatt i mot med gode klemmer og store smil fra de andre ungene, at de voksne var oppriktig glade for å se dem igjen og at Gulljentene storkoste seg med å få være der. Nå er det pendling, tomatsuppe til middag, levering, henting, lister og ukeshandling. Ikke mere late morgener med iPad i senga, ikke mer mikropop og seriemaraton med Mannen mens sommernatta lever sitt eget liv utenfor. Jobbeliv, hverdagsliv, hektiskliv. Helt fint det også!

Glem det, mamma

Det BLIR sol igjen til slutt. Selv om det føles som oktober nå... Og man trenger jo ikke å ha på sokker om sommeren, gjør man vel? 

– Mamma ha på sokker, sier Gulljente1. 

– Neida, det er sommer og varmt (I wish…) og mamma trenger ikke ha på sokker, sier jeg og tar på meg sandaler før jeg pakker sekken full av støvler og regnjakker. 

– Mamma ha på lue, sier hun strengt og peker på hodet mitt. 

– Neida, det går bra, man kan gå uten lue, det er lov når det er sommer, sier jeg, og skanner gangen for å se om det er noe som mangler i barnehagesekken. 

– Mamma. De ær SJEMPEKALDT, sier hun alvorlig og bestemt og jeg kan ikke annet enn å le.

For gjett tre ganger hvor hun har det fra… Jeg synes å huske en mamma som sto med både luer og votter og sko og jakke for bare noen måneder siden og sa noe om at joda, du må ha på lue vennen min, det er tross alt KJEMPEKALDT ute. 

 

Vi er nemlig inne i den perioden nå. Den der hvor man møter seg selv og sin egen måte å snakke på hver eneste dag. Gulljente 1 er nemlig papegøye og plukker raskt opp hva de voksne sier. 

– Sees i mårra. Go helg, sier hun hver dag når vi går fra barnehagen. 

– Åpp igjen. De jikk bra, sier hun og bøyer seg ned mot søsteren som har falt. 

– Å kom ijen, sier hun når jeg ikke vil leke hest for 100de gang. 

Jeg fniser like mye hver gang hun bruker voksne uttrykk. Lille rare Gulljenta som plutselig er blitt så stor. Og lover meg selv dyrt og hellig at fra nå av skal jeg passe munnen min og aldri si noe som hun kan plukke opp. 

Kvelden etter er det tid for nytt møte i døra: 

- Ta på deg bleia nå, sier jeg til den nakne lille 2-åringen som sitter i gangen og ikke vil ha på bleie, ikke vil ha på pysj, ikke vil pusse tenner, ikke vil ha flux og i hvert fall ikke vaske ansiktet.

– Næi. Jæi vil ikke, sier hun. Igjen og igjen. Jeg er tålmodigheten selv, helt til jeg ikke gidder mer dikking. 

– Du, nå må du altså ta på deg den bleia MED EN ENESTE GANG, sier jeg skarpt. 

Hun snur seg sakte mot meg, stopper å putte små kjeder ned i den fine lille veska, lener seg litt framover og ser meg inn i øynene. Og så, helt rolig: 

– Gjøm de. Gjøm de, mamma.