Hamskiftet

Jentene mine sover i sengetøy med fine jobbedamer på. En vakker dag er det deres tur til å være både mamma og karrierekvinne..

Jeg har blitt en sånn som du kan stille klokka etter. Hver arbeidsdag, presis 14.42, sparker jeg av meg de høyhælte Karrierekvinne-jobbedame-somfikseralt-skoene  som jeg har gått med hele dagen. (klikk-klakksko er den beste måten å gi deg følelsen av makt i en mannebedrift.)  Så begynner det store hamskiftet. På med joggeskoene, på med sekken, ut av døren. På veien ned til togstasjonen plukker jeg av meg adgangskortet og de store øredobbene, mens jeg mentalt prøver å gå gjennom middagsplanen og sjekke om jeg har alt jeg trenger til kokkeleringen.

Så er jeg over i mellomfasen der hjernens to deler slåss om oppmerksomheten. Trenger vi ny Flux på apoteket, har vi Paracet, rekker jeg å plukke med meg hostesaft? Ble den siste jobbmailen besvart riktig? Mon tro om ikke Gulljentene egentlig trenger noen nye strømpebukser? Må huske å oppdatere en sak i morgen tidlig. Må huske å ta med bleiepakke i barnehagen i morgen tidlig. Og hva mente egentlig sjefen med den siste setningen der?

Inn på toget. Av med pynteskjerf, på med hårstrikk. Puste ut. Senke skuldrene. Sjekke jobbmailen en siste gang, før jeg går over til å svare på venninnemailer, oppdatere svigermor på Gulljentenes siste sprell, sjekke Facebook og Instagram. Puste ut enda en gang. Smile ut av togvinduet når jeg ser for meg hvordan Gulljentene ler når de ser meg gjennom barnehagevinduet. Lese litt i boken min, strikke noen rader. Senke skuldrene. Puste ut. Legge jobbestress og bemanningsplaner og kvalitetsmål igjen i byen.

Og så, ut av toget, inn i bilen. Radio, puste, senke. Parkere, spasere de få meterne ned til barnehagen. Og der, på vei inn porten, er hamskiftet over. Karrierekvinne-jeg ligger igjen i byen, nå er jeg bare mammamammamamma. 100 prosent, og helt uten avbrytelser. Pendling er altså ikke så aller verst for sånne hamskifter!