Hamskiftet

Jentene mine sover i sengetøy med fine jobbedamer på. En vakker dag er det deres tur til å være både mamma og karrierekvinne..

Jeg har blitt en sånn som du kan stille klokka etter. Hver arbeidsdag, presis 14.42, sparker jeg av meg de høyhælte Karrierekvinne-jobbedame-somfikseralt-skoene  som jeg har gått med hele dagen. (klikk-klakksko er den beste måten å gi deg følelsen av makt i en mannebedrift.)  Så begynner det store hamskiftet. På med joggeskoene, på med sekken, ut av døren. På veien ned til togstasjonen plukker jeg av meg adgangskortet og de store øredobbene, mens jeg mentalt prøver å gå gjennom middagsplanen og sjekke om jeg har alt jeg trenger til kokkeleringen.

Så er jeg over i mellomfasen der hjernens to deler slåss om oppmerksomheten. Trenger vi ny Flux på apoteket, har vi Paracet, rekker jeg å plukke med meg hostesaft? Ble den siste jobbmailen besvart riktig? Mon tro om ikke Gulljentene egentlig trenger noen nye strømpebukser? Må huske å oppdatere en sak i morgen tidlig. Må huske å ta med bleiepakke i barnehagen i morgen tidlig. Og hva mente egentlig sjefen med den siste setningen der?

Inn på toget. Av med pynteskjerf, på med hårstrikk. Puste ut. Senke skuldrene. Sjekke jobbmailen en siste gang, før jeg går over til å svare på venninnemailer, oppdatere svigermor på Gulljentenes siste sprell, sjekke Facebook og Instagram. Puste ut enda en gang. Smile ut av togvinduet når jeg ser for meg hvordan Gulljentene ler når de ser meg gjennom barnehagevinduet. Lese litt i boken min, strikke noen rader. Senke skuldrene. Puste ut. Legge jobbestress og bemanningsplaner og kvalitetsmål igjen i byen.

Og så, ut av toget, inn i bilen. Radio, puste, senke. Parkere, spasere de få meterne ned til barnehagen. Og der, på vei inn porten, er hamskiftet over. Karrierekvinne-jeg ligger igjen i byen, nå er jeg bare mammamammamamma. 100 prosent, og helt uten avbrytelser. Pendling er altså ikke så aller verst for sånne hamskifter!

Siste innspurt

Jeg har meterlange lister over alt jeg må huske å gjøre på jobb, fordelt på de resterende dagene denne uka. Det er tidlige morgener, hektiske dager og knapt tid til annet enn raske lunsjer foran skjermen. Skjemaer, oversikter, telefoner og mailer som renner på.

Men snart, snart! Da er det roligere og hjernen kan hvile. Bare 3,5 arbeidsdag igjen til ferie!

Å stå på krava

De sentrale forhandlingene mellom Norsk Journalistlag og arbeidsgiverne i MBL brøt sammen for noen uker siden, og i dag møtes partene til mekling. Det betyr at fra midnatt i kveld kan norske journalister - sånne som meg - være i streik dersom partene ikke blir enige.

Det er aldri morsomt å være i en konflikt, så jeg krysser fingrene for at de blir enige. Min første streik opplevde jeg i 2002, da var jeg i praksis fra Journalisthøyskolen og havnet midt i stridens kjerne i en av de mest utsatte avisene i Norge der redaktørene i tillegg valgte å gi ut en såkalt redaktøravis, altså laget helt uten de vanlige journalistene. Streiken handlet om en ekstra ferieuke for journalister, som ble frontet med det pinlige slagordet "ferie - fordi vi fortjener det"… Det var altså et ganske ublidt møte med streik for min del.

I 2004 streiket vi journalistene på nytt, denne gangen var jeg ansatt på en ryddigere måte i en proffere og større avis, og streikens hovedkjerne handlet om retten til å forhandle om sin egen pensjonsordning. Det føltes mye riktigere å gå til streik på et slikt grunnlag, selv om streiken varte såpass lenge som halvannen uke.

I år dreier uenigheten seg først og fremst om penger - altså en lønnsøkning. For mens gjennomsnittlig lønnsøkning i samfunnet de siste ti årene har vært på 52 prosent, har den for journalister vært på 34 prosent. De journalistene som er ansatt i de største aktørene i bransjen tjener kanskje ok, men dette handler først og fremst om å få opp lønnsnivået på de ansatte i de mindre avisene.


Som sagt så håper jeg virkelig at vi unngår streik denne gangen, og krysser fingrene for at de blir enige i løpet av kvelden. Lønn er viktig, men også i vår bransje er det andre viktige ting. April kom nemlig med de verste dødstallene for journalister på fem år. 17 journalister mistet livet forrige måned, og til nå i år har 42 mediefolk mistet livet ute på jobb. Og fjoråret ble det verste året noen gang med 133 ofre.

Blant ofrene finnes for eksempel Patient Chibeya, en kongolesisk journalist som ble skutt foran hjemmet sitt av menn i militæruniform. Reuters kameramann Hiro Muramoto ble skutt i brystet under sammenstøt mellom demonstranter og politi i Thailand, mens Metin Alatas, en journalist for en kurdiskspråklig avis i Tyrkia, ble funnet hengt i et tre.

Joda, det er viktig å få mer i lønn. Men jammen er jeg aller mest glad for at jeg bor i et land der jeg kan utføre jobben min og samtidig føle meg helt trygg!

Den fjerde statsmakt?

Jeg har veldig tro på pressens rolle som vaktbikkje og den fjerde statsmakt. Vi skal sette dagsorden, vi skal være djevelens advokater, vi skal ha et kritisk blikk på makthaverne, og vi skal være på den lille manns parti. Vi skal grave fram og avsløre det som andre vil skjule, og vi har et stort informasjonsansvar. Kanskje det siste tror jeg står sterkt i dagens utgave av Trønder-Avisa:

Sverre (91) har aldri spist middag

Herlig sak, og virkelig en oppskrift på et langt liv. Det kaller jeg å oppfylle pressens samfunnsrolle! ;)

Kvinnedag, sier du?

"Kvinnedag?" sa en kollega i dag tidlig. "Ja, og når er det liksom mannedag, a?"

Jeg så hardt på han. Og så freste jeg. For en ting er at jo, det finnes en mannedag, den feires 19. november og er laget for å fokusere på menns helse, fremme likestilling og forsterke positive mannsroller. En annen ting er at en sånn holdning om at vi ikke trenger en kvinnedag må da være litt gammeldags?

Joda, jeg vet at vi kanskje er ferdige med 70-tallets aborttog og brenning av BH-er. At kvinnedagen er 100 år gammel i dag, og at den ble startet for å kjempe for rettigheter som vi jenter tar for gitt. Stemmerett, for eksempel. Eller retten til selvbestemt abort.


Jeg vet også at jeg ikke føler meg spesielt undertrykt i hverdagen min. Pappa har lært meg at jeg kan få være med å flislegge like mye som lillebror kan, mens mamma har vist meg at man fint kan være en likestilt kvinne selv om man tilfeldigvis liker å gjøre feminine ting som å strikke. Jeg har tjent mer enn Mannen i noen år, men nå tjener vi cirka like mye. Jeg stemmer, jeg kjører bil, jeg går i høyhælte sko hvis jeg vil, men forlanger å si min mening likevel.


Men at vi derfor ikke trenger en kvinnedag? Tja, da har jeg flere ord å si til deg: Burkaer. Hijab. Å måtte hoppe etter Romøren. Tvangsekteskap. Mannlige sjefer som tror de kan si hva som helst til kvinnelige ansatte. Kjønnslemlestelse. Seksualisert vold. At bare gutter blir spurt om å være ledere. Manglende likelønn. At kvinnelige politikere konsekvent kalles ved fornavn, mens de mannlige også får etternavn. Eller som jeg opplevde i dag: på vårt ledermøte var det 3 kvinner og 11 menn. Likestilling my ass, liksom.

Så jo, jeg markerer kvinnedagen. Ikke for at jeg ønsker å bli så voldsomt LIK som alle menn rundt meg, men fordi jeg vil være like mye VERDT. Og først og fremst fordi det finnes enormt mange kvinner i verden som ikke har de samme rettighetene som meg, og som fortjener at vi alle setter fokus på dem. Til alle dem, og alle andre flotte kvinner som jobber for likeverd: Gratulerer med dagen!

PS: Det finnes også områder hvor kvinner har fordeler framfor menn som de kanskje ikke burde hatt. Barnefordelingssaker er et godt eksempel. Så kanskje vi etter hvert kan utvikle 8. mars til en kjønnsdag, der vi kjemper for likeverd mellom kjønnene på alle fronter?