Inni tenketanken

Det er altså ikke sånn at det er tomt for tanker og bloggideer i hodet mitt. Det har kanskje vært stille her de siste ukene, men inne i hodet mitt er det tankefest og blogginspirasjon og hurramegrundt!

Jeg har hodet fullt av tanker om hvordan det er å være mamma til to jenter som har blitt to år, som  har hatt en fantastisk maimåned med is, kjone (krone) og bushjta. En gulljente skravler hull i hodet på oss, og har begynt å spørre "a drive du me?" og "va jør du?". Den andre gulljenta skravler like mye, men alle ordene er ikke like lette å forstå. Til gjengjeld har hun blitt god på å synge, og synger bæbælillelam til søsteren sovner hver kveld.

Så tenker jeg på hvordan det er å plutselig få kjærlighetssorg for byen jeg flyttet fra for 1 år siden. Jeg elsker Oslo om våren, og nå blør hjertet mitt litt hver eneste dag når jeg går gjennom sentrum for å ta toget ut av byen. Fine byen vår, der vi har blitt voksne, der vi har vært studenter, der vi har jobbet og der vi har festet. Vi har kjent på de store følelsene i denne byen: vært nyforelsket, nyforlovet, nygifte. Nyoperert, nyinnflyttet, nyterrorisert. Nå er det liksom ikke byen VÅR lenger, og det er litt trist.

Og hodet mitt er fullt av tanker om sommerfølelser, om huset vårt som skal males, stelles, skrubbes og ryddes. Jeg tenker på hvor gøy det er med unger som vi kan snakke med, venner vi kan henge med, en hage vi kan bade i og et liv der vi tross alt elsker hverdagene våre. På hvor fantastisk sliten man kan bli av å sette grenser, holde grenser, bryte grenser. Og på at selv om hverdagene kan være krevende, tappende, utmattende, så er det tross alt VÅRE hverdager, det er jo disse små øyeblikkene med nybadede unger i pysj med knekkebrød og melk foran barnetv som er VÅRT liv. Her, akkurat nå.

Huset vårt er visst inne i en 50 shades of Grey-periode om dagen...

Men mest av alt tenker jeg på hvordan det er å ha en arbeidsgiver som tør å satse litt på en sliten småbarnsmamma. En arbeidstaker med lang reisevei, med toåringer som kan bli både syke og svake, og som egentlig jobber bare 80 prosent. Likevel tør de å satse på meg og ber meg om å ta sjefsansvar for avdelingen for en periode. Med litt hjemmekontor og fleksibilitet tror jeg vi skal få det til å gå opp.

Alt det er sånne ting som jeg kunne ha blogget kilometervis om. Hvis jeg bare hadde hatt tid til å tenke litt mindre og skrive litt mer, da.