Den lille løgnen

– Du vet, det er ikke mye ferie hjemme hos meg om dagen, sier jeg og ler lett. Kollegene mine humrer, mimrer tilbake til da deres unger var små og forsøker å trøste meg med fortellinger om 10-åringer som sover lenge og 15-åringer som klarer seg selv hele dagen.Vi er tilbake på jobb etter ferien, og jeg hører om turer til USA, biltur i Europa, toppturer og hytteturer. Så er det min tur til å fortelle om ferien.

– Mye jobb med to 2-åringer, så jeg vil jo mye heller være her, ler jeg, og skifter samtaleemne.

 

Ikke rart det kiler i magen når man husker med fjorden som utsikt!

For jeg vil jo egentlig ikke det, vet du.

Selv om ferien var aldri så intens, om jeg var aldri så sliten av å mekle, være diplomat, forhandle, skifte på, tørke, trøste, mekle, inspirere, aktivisere, passe på. Selv om dagene kan bli lange når man krangler om den samme leketelefonen, selv om det er uvant for mamman å ikke få sin vanlige egentid på toget. Selv om man kan bli småsprø av å høre "mamma, mamma, mamma" hele dagen, og det eneste man tror man lengter etter, er å få sitte i fred med PC-en på jobben...

Selv med alt det friskt i minnet, lengter jeg allerede tilbake til de lange, varme feriedagene der jeg hadde god tid til å være sammen med Gulljentene. Jeg savner å få to solstråler opp i senga om morgenen, ha tid til å se på barne-TV før vi står opp. Kiling på magen, hopping i senga. Kokte egg, kakao og radioen på mens vi pusler rundt.

Druer og bokstavkjeks til lunsj, lange økter med bøtte og vann i hagen. En tur på butikken, en bolle i hånda. Tid til å utforske verden i en 2-årings tempo, se på sneglene på bakken, smake på bjørnebærene og la seg fascinere av den tørre bekken.

Det er min sko, mamma. Det er jo 'staven min!

I steden er jeg blitt den mammaen jeg ikke ville være. Hun som sier "nå må du skynde deg", hun som maser om å ha på sko og sokker og jakke og nå MÅ vi altså gå, ellers rekker ikke mamma toget sitt. Det som var morsomt å se på og snakke om i sommer, må vi nå løpe forbi. Jeg tar meg ikke tid til å snakke om den lille sneglen, men maser om å gå videre, fort deg nå, kom igjen, ikke tull.

I steden sitter jeg altså på jobb, i det jeg trodde var min etterlengtede stillhet og uten at noen roper på mamma. Og så savner jeg det! Intenst og heftig, jeg vil ikke gå fra dem, jeg vil bare ha dem i nærheten og kunne få kos når jeg vil!

Denne helgen har vi hatt litt nachspiel fra den deilige ferien. Varme dager, bading i fjorden, is til dessert og følelsen av at vi har all verdens av tid. Nær familie, ikke fullt så nær familie. Tid til å synge, tid til å kose. Vi har hoppet, danset, husket og skravlet. Og lagt enda litt mer til å minnekontoen for sommeren 2013.

 - Joda, fin helg, sier jeg når jeg er tilbake på jobb. Hører om fotballcuper, hytteturer, morsomme fester. Om lange frokoster, sene kvelder og avslappet modus. 

- Men du vet, det er liksom helgefri hjemme hos meg lenger. Mye jobb med 2-åringer, sier jeg lett og snur meg mot PC-en igjen. Så får jeg heller lengte videre til neste helg, neste ferie, neste kos. For joda, det er MYE jobb å ha "fri" med to 2-åringer hjemme. Men jammen er det mye kos også!