Den lille løgnen

– Du vet, det er ikke mye ferie hjemme hos meg om dagen, sier jeg og ler lett. Kollegene mine humrer, mimrer tilbake til da deres unger var små og forsøker å trøste meg med fortellinger om 10-åringer som sover lenge og 15-åringer som klarer seg selv hele dagen.Vi er tilbake på jobb etter ferien, og jeg hører om turer til USA, biltur i Europa, toppturer og hytteturer. Så er det min tur til å fortelle om ferien.

– Mye jobb med to 2-åringer, så jeg vil jo mye heller være her, ler jeg, og skifter samtaleemne.

 

Ikke rart det kiler i magen når man husker med fjorden som utsikt!

For jeg vil jo egentlig ikke det, vet du.

Selv om ferien var aldri så intens, om jeg var aldri så sliten av å mekle, være diplomat, forhandle, skifte på, tørke, trøste, mekle, inspirere, aktivisere, passe på. Selv om dagene kan bli lange når man krangler om den samme leketelefonen, selv om det er uvant for mamman å ikke få sin vanlige egentid på toget. Selv om man kan bli småsprø av å høre "mamma, mamma, mamma" hele dagen, og det eneste man tror man lengter etter, er å få sitte i fred med PC-en på jobben...

Selv med alt det friskt i minnet, lengter jeg allerede tilbake til de lange, varme feriedagene der jeg hadde god tid til å være sammen med Gulljentene. Jeg savner å få to solstråler opp i senga om morgenen, ha tid til å se på barne-TV før vi står opp. Kiling på magen, hopping i senga. Kokte egg, kakao og radioen på mens vi pusler rundt.

Druer og bokstavkjeks til lunsj, lange økter med bøtte og vann i hagen. En tur på butikken, en bolle i hånda. Tid til å utforske verden i en 2-årings tempo, se på sneglene på bakken, smake på bjørnebærene og la seg fascinere av den tørre bekken.

Det er min sko, mamma. Det er jo 'staven min!

I steden er jeg blitt den mammaen jeg ikke ville være. Hun som sier "nå må du skynde deg", hun som maser om å ha på sko og sokker og jakke og nå MÅ vi altså gå, ellers rekker ikke mamma toget sitt. Det som var morsomt å se på og snakke om i sommer, må vi nå løpe forbi. Jeg tar meg ikke tid til å snakke om den lille sneglen, men maser om å gå videre, fort deg nå, kom igjen, ikke tull.

I steden sitter jeg altså på jobb, i det jeg trodde var min etterlengtede stillhet og uten at noen roper på mamma. Og så savner jeg det! Intenst og heftig, jeg vil ikke gå fra dem, jeg vil bare ha dem i nærheten og kunne få kos når jeg vil!

Denne helgen har vi hatt litt nachspiel fra den deilige ferien. Varme dager, bading i fjorden, is til dessert og følelsen av at vi har all verdens av tid. Nær familie, ikke fullt så nær familie. Tid til å synge, tid til å kose. Vi har hoppet, danset, husket og skravlet. Og lagt enda litt mer til å minnekontoen for sommeren 2013.

 - Joda, fin helg, sier jeg når jeg er tilbake på jobb. Hører om fotballcuper, hytteturer, morsomme fester. Om lange frokoster, sene kvelder og avslappet modus. 

- Men du vet, det er liksom helgefri hjemme hos meg lenger. Mye jobb med 2-åringer, sier jeg lett og snur meg mot PC-en igjen. Så får jeg heller lengte videre til neste helg, neste ferie, neste kos. For joda, det er MYE jobb å ha "fri" med to 2-åringer hjemme. Men jammen er det mye kos også!

En pluss en er mer enn to!

Jeg har heldigvis ikke hatt mange helsvarte dager i mitt liv. Noen kjipe eksamener, venner og familie som går bort, en venninnekrangel. Oppkjøring, rotfylling, skriftlig tyskeksamen.

Men en av de aller mørkeste dagene var den dagen vi fant ut at det var ikke bare en, men to babyer inni magen min. Jeg hadde tenkt så mye på hvordan vi skulle klare bare en, og med to bankende hjerter på skjermen ble jeg totalt overveldet av tankene på all jobben, all bæringen, risikofødsel, hvor skulle vi bo, måtte jeg bytte jobb og hvordan i all verden skulle kroppen min klare å bære fram TO barn? 

I to hele dager gikk jeg rundt som en zombie, svimeslått av tankene på hvordan ting kan endre seg så fort. Mannen hoppet rett inn i rollen som den rolige, den fornuftige, den optimiske, den praktiske, den som bretter opp ermene og gyver løs. Min vanlige rolle, men som jeg var helt ute av stand til å ha disse dagene.

Da jeg endelig klarte å innse at dette måtte jeg bare forholde meg til, gjorde jeg det eneste logiske for oss som jobber med informasjon anno 2000-tallet: gikk til Google. Jeg leste om tvillingfødsler, om egne NAV-regler, om tvillingforeldreforeningen og om tvillingsvangerskap. Så fant jeg et tvillingforum, og holdt på å svime av da jeg så alle bildene av de sprengte høygravide tvillingmagene som mammaene var så stolte av. 

Men det var først da jeg fant en mammablogg om tvillinger at tårene virkelig begynte å trille. Bilder av de søteste små jentetvillinger, men med inngangsordene "I dag fyller jentene mine ett år. Jeg skulle fremdeles ønske at de var født hver for seg". Der og da kunne jeg ikke se en eneste fordel med å få to barn på en gang, bare all jobbingen, strevet, det intense og det triste i at de hele tiden må dele.

Gjennom hele det første året som tvillingmamma gjentok jeg fra tid til annen ordene "åh, tenk så mye lettere dette hadde vært om det bare var en av dem". Mannen min har hatt det samme svaret hver gang: "Ja, men tenk så mye vanskeligere det hadde vært om det var tre av dem. Det er ikke tre, og det er heller ikke en. Forhold deg til det, slutt å tenke på alt det som ikke er". 

Selvfølgelig den riktige måten å se det på, men jeg kjente likevel på en del såre følelser for at det kom to barn på en gang. All kosen vi gikk glipp av, all oppmerksomheten de aldri fikk, all delingen de bare har måttet lære seg. All ventingen, all gråtingen, alle rutinene som føltes nødvendige for å overleve…

Men nå? Nå har Gulljentene rukket å bli to år, og ikke et eneste sekund ønsker jeg meg at de skulle vært født hver for seg! 

Hvordan kunne jeg det, når jeg ser hvor fantastisk de har det med hverandre? De passer på hverandre, hjelper hverandre, deler og krangler. Leker, løper etter hverandre og synger hverandre i søvn om kvelden.

Når Gulljente 1 spør om å få kjeks, holder hun også ut den andre hånden og ber om kjeks til søsteren. 

Når Gulljente 2 våkner, spør hun aldri etter mamma og pappa, men lurer på om søsteren er våken. Det ansiktsuttrykket når hun hører søsterens stemme i det andre rommet? Priceless!

De sier ikke fra til oss når de skal løpe på kjøkkenet og hente noe, de gir beskjed til søsteren. "Jæi æ på skjøkken, H. Komme tilbake. Ja?"

For en lykke å være to om alt! To til å fnise seg i søvn om kvelden. To som kan gaule Mikkel Rev av full hals i baksetet på bilen. To som kan tegne med kritt på veien vår, to som kan huske ved siden av hverandre på bestefars huske og to som kan hoppe om kapp på farfars hoppeline.

Tenk så fint å ha en søster som er akkurat like gammel som deg, som opplever og blir begeistret for de samme tingene? Joda, det er kanskje kjipt å alltid måtte dele mammas fang eller aldri få ha en eneste leike i fred. Men tenk så fint da, når man slår tåa si i barnehagen og må være inne resten av dagen, at man har en søster som avbryter trehjulssyklingen med jevne mellomrom for å komme inn og blåse på tåa!

Og når man ikke helt har lyst til å kle på seg om morgenen, man egentlig ikke synes barnehagen er så innmari gøyal og ikke lar seg friste verken av yoghurt, matboks eller alle de andre barna i barnehagen, da må det jo være gøy å ha en søster som sier "åh kom igjen a, vi skal jo huske!"

Jeg har etterhvert vennet meg til å kjøpe to av alt, til å finne fram to like skjeer til isen, to like visper til å lage pannekakerøre med, to like små vesker som kan lånes fra mammas skap. Ting vi bare har en av ryddes elegant bort... Jeg har vennet meg til å sitte med en unge i hver armkrok, til å lese to bøker hver kveld, til at alle nattasanger må gjentas på den andre siden av rommet.

Det er blitt naturlig for meg å smøre to brødskiver av gangen, blande to kopper med kakao, jeg lager alltid to skåler med kjeks og druer til formiddagsmat, og måtte gud forby om jeg bare har plaster til en…

Nå er dagene fylt med fargerikt kritt på asfalten, rosa tyllskjørt, fire knallblå øyne, hvitt år, plaster med Biler på, potetmos med ketchup og klissete saftis. Det er langt fra helsvart å være tvillingmamma!

ps: I går var Den store Tvillingdagen, vi feiret med nettopp kritt på asfalten, pølser og potetmos og helt egen paraply. Akkurat slik en tvillingfeiring skal være når man er to år, med andre ord!

To the left, to the left...

Det er så mye som fascinerer meg med små barn, ting som jeg ikke hadde tenkt på før jeg står her med to 2-åringer som klatrer, klapper, koser og klyper på meg. At 2-åringer kunne forstå så mye, for eksempel. At vi kan føre helt normale samtaler med dem, der de forstår det vi sier og vi forstår det de sier. At BæBæLilleLam kan være verdens fineste sang, gang på gang på gang på gang… At verden kan rase sammen fordi man ikke får den yoghurten søsteren får, selv om den man blir tilbudt er NØYAKTIG lik.

Men noe av det aller mest fascinerende, var at jeg fikk en datter som er venstrehendt!

Jeg har aldri vært annet enn høyrehendt, både skriver, spiser og sparker med høyre hånd. Venstrehåndsskriving er kråketær for meg, jeg kaster som ei kløne med venstre arm.

Pappaen er høyrehendt, bestefar, mormor, farmor, farfar, onkel og tante, alle er høyrehendte. Venstrehendte er liksom noe eksotisk for meg, det er de kreative, de kunstneriske. Vi er de praktiske, de fornuftige, de kjedelige. Ikke noe eksotiske over oss, nei!

Og plutselig var hun der, lille Gulljente 2. Som allerede fra første gang hun fikk en skje i hånden, har holdt den med venstre. Vi gir henne gaffel i høyre, hun flytter den til venstre. Vi gir henne blyanten i høyre, hun flytter den til venstre. Går sikkert over, tenkte vi. Men neida, hun spiser, tegner og gjør det meste med venstre. Legen på 2-årskontrollen kunne bekrefte at hun er nok mest sannsynlig venstrehendt.

Bare 8 prosent av alle kvinner er venstrehendte. Og jeg ser for meg at hun får noen utfordringer framover: sakser, potetskrellere, symaskiner og ikke minst skriving kan være vanskelig å få til for de som skriver med venstre. På engelsk er høyre right - og også "riktig", mens venstre på latin betyr "ond". I Bibelen finnes det massevis av referanser der høyre er koblet sammen med godt og venstre med noe ondt, og på 1600-tallet kunne folk bli mistenkt for å være hekser eller trollmenn hvis de var venstrehendte. 

Samtidig har hun kanskje en fordel i sport? En venstrehendt bakspiller i håndball, eller en lynrask venstrebeint fotballspiller? Og så er hun i godt selskap: Bill Clinton, Barack Obama, Kurt Cobain, Jimi Hendrix. Paul McCartney, Michelangelo, Charlie Chaplin, Tom Cruise. Greta Garbo, Angelina Jolie, Nicole Kidman. Pele, Maradona, Johan Cruyff. Alle er venstrehendte, og særs kjente navn.

I dag er den Internasjonale Venstrehendt-dagen, og vi skal feire vår spesielle lille venstrehåndsjente. Og jeg har endelig lært meg at det ikke heter keivhendt…

Dagens dårligste mor

Is hjelper når mamma'n føler seg som verdens dårligste. Is og en stor klem!

Ut av jobben, inn på banen, innom butikken på stasjonen og så inn på toget. Puh. Rakk det i dag også. Et stopp, to stopp, tekstmelding til Mannen om at jeg har handlet middag. Et stopp til, og så full stopp. Toget er innstilt, mulig det kommer et tog om litt, men der er det nok fullt. 

Først rolig, jeg har massevis av tid, kommer til å rekke barnehagen i dag også. Trekker pusten dypt i det jeg kommer ut på perrongen og kjenner trykket av menneskemengden som begynner å bli frustrert. Ut av stasjonen, lange køer, hva gjør jeg nå? Buss. Det finnes en bussholdeplass i nærheten, jeg prøver der. Småløper, småstresser, ser forsiktig på klokken. Enda plenty av tid til barnehagen stenger, rekker det sikkert. 

Ingen buss til min by på tavla. Men en ekspressbuss skal kanskje forbi? Joda, vil du være med så heng på. Inn i stille airconditionluft. Puster ut, jeg er i det minste på vei ut av byen, i riktig retning. Ok, så er det kø, men jeg er på vei. 

Går det ikke fortere enn dette? Takk og lov at jeg aldri kjører buss til jobb. Kø, kø, kø. Ser på klokka annethvert minutt, regner og beregner på når jeg kanskje muligens er framme. Mere kø. Ankommer min by og finner meg selv på et busstopp midt i ingenting. Kommer på at det finnes et lokalstopp i nærheten, rekker den bussen med 20 sekunder. Buss i noen minutter, hopper av og inn i en taxi. Stille igjen. Har sluttet å se på klokka, jeg orker ikke å telle minutter lenger. Inn i min egen bil på stasjonen der jeg dro fra den i dag tidlig, suser gjennom rundkjøringer. Endelig er det jeg som har kontroll. 

Vrenger inn på parkeringsplassen i barnehagen. Tør å se på klokken, ti minutter igjen til stengetid. Helt stille ute, en avdeling stengt, neste avdeling stengt, og så inn i vår garderobe. Ingen barn, lysene er slukket, alle lekene er ryddet. Hører Gulljentene pludrer, de spiser knekkebrød og henger på kjøkkenet. Siste barna i hele barnehagen, alle de andre har hatt mamman eller pappan sin der allerede.

Jeg rakk det. Med ti minutters margin og etter et maratonløp der det meste gikk i mot meg.

Likevel går jeg ut av barnehagen med tårer i øynene og følelsen av å være verdens dårligste mamma. Noen må være de siste til å bli hentet, men det trengte jo ikke å være akkurat MINE barn, vel?

Born to be wild?

- Hva har du i veska di, Gulljente2? - Tingene mine. Spenne, hårbørste, et bursdagslys.

Å få tvillinger er et perfekt utgangspunkt for små hverdagseksperimenter. Jeg synes nemlig det er fascinerende med historier om eneggede tvillinger delt ved fødselen, men som etter 50 år likevel er utrolig like. I en amerikansk dokumentar så jeg en gang to eneggede damer som ikke engang visste at de hadde en tvilling, men som da de møtte hverandre igjen etter 50 år hadde lik hårsveis, likt hus, lik bil, samme yrke og menn med samme navn og samme yrke. Fascinerende!

Jeg har hørt historier om tvillinger som kjenner hverandres smerte fysisk, om eneggere som er totalt speilvendte og en pussig en om eneggede småbarn der den ene manglet en tann, mens den andre hadde to tenner på akkurat samme sted. Merkelig, og altså fascinerende. 

Og siden jeg også synes det er morsomt med diskusjonen om født sånn eller blitt sånn, er det ekstra morsomt å se hvordan våre toeggede jenter utvikler seg.

Siden de er like gamle og samme kjønn, er det naturlig å tro at vi både bevisst og ubevisst har stimulert dem ganske likt fram til nå. Leker er felles, vi gjør det aller meste sammen med begge to og selv om det hender at den ene er med på butikken mens den andre lager blomsterbed, opplever vi stimuleringen som ganske lik. Finner vi fram perler, perler begge. De maler samtidig, tegner samtidig, bygger med klosser samtidig og ser de samme snuttene på iPaden. 

En liten kompis på 3 har fått traktor som kan kjøres. Plutselig satt hun bare der, den lille, hvithårede krølltoppen vår, og kjørte traktor som om hun aldri hadde gjort annet. Med verdens største glis om munnen, selvfølgelig.

Og likevel ser vi store forskjeller i hva de liker å gjøre. Gulljente 1 liker å bruke kroppen sin: hoppe, danse, løpe, huske, sykle, klatre. Og hoppe. Løpe. Og hoppe litt mer. Hun elsker å danse rundt i stua, løper mer enn hun går og har hatt fullstendig dilla på "hoppeline" i sommer.  Hun sprekker opp i store smil når vi snakker om huska i barnehagen, og klatrer så mykt som ingenting både ut av sprinkelsenga og opp på stolen sin. 

For all del, Gulljente2 løper mye hun også, hun danser og klatrer og husker selvfølgelig også. Men på langt nær så mye som søsteren. Isteden elsker hun å pusle med småting. I sommer har hun lagt sin store elsk på en av mine gamle håndvesker, en sånn liten og hard en som vi hadde mye av på begynnelsen av 2000-tallet. Den er perfekt til "tingene mine" som hun sier: smokken, kosen, en hårbørste, to små dukker, en hårspenne og et bursdagslys. Små skatter, som hun bærer med seg overalt. Hun perler, putter ting i esker og bokser, vil helst legge puslespill og bygge med klosser i evigheter. Fra hun var ganske liten har hun holdt blyanten i riktig blyantgrep, og hun storkoser seg med å trykke på små datamaskiner eller annet med knapper.

Hoppe, hoppe, hoppe. - Se, en hoppeline, sa Gulljente1 i bilen. Neida, sa vi, ikke her, her er det jo bare veier og butikker. Men joda, mellom to hus, i en åpning på ca 1 meter, kunne vi skimte en trampoline. Hun har egen hoppelineradar!

Og der Gulljente1 sperrer opp øynene når hun hører bråkelyder ute, og nekter å gå inn hvis hun ser en gravemaskin eller traktor, ler høyt når hun hører "kåget" tute og syntes det var enormt spennende med den første bussturen, er Gulljente2 helt rolig for ting som bråker eller beveger seg. Hun liker mye bedre å pusle med dukker, kle av og på og av og på små jakker og bittesmå sko. Hun bærer med seg dukken på armen, gir den melk og klapper på den for at den skal sove. Hun triller dukken rundt i en liten vogn, og lar den bare hvile seg når det er tid for å lage mat i lekekomfyren. 

Kanskje noen flere som vil bli datadame når hun blir stor?

Vi har to dukker, to sykler, to vesker, egentlig to av det meste. Og likevel velger de altså helt forskjellige ting. Jeg kan visst ta alle de fine teoriene mine om at utvalg og stimulering betyr mest og gjemme et visst sted.

Født sånn?

Eller blitt sånn?

Tja, ikke godt å si. Men fascinerende, det er er det!