 |
| Hverdagsliv anno oktober 2013: mørke høstmorgener blir straks mye bedre av to små frøkner med knallrosa paraply som løper inn i barnehagen! |
De
har sikkert et poeng, de som mener at det må da være tøft å ha sjefsjobb,
tvillinger på 2,5 år og samtidig ha en times pendling fram og tilbake til jobb.
Er det ikke kjedelig å bruke så lang tid på jobbveien, tenk hva du kunne brukt
den tiden på og det er da vel bortkastet å bare sitte der?
Joda, de har sikkert et poeng. De ser bare ikke hvor fint
det er å sitte helt musestille og se ut av vinduet på vei hjem fra jobb. Slikke
sine sår fra dagens små og store jobbkonflikter. Lande de siste diskusjonene i
hodet, svare på mailer og avslutte dagen på en rolig måte. Planlegge middag,
glede seg til å se to blide fjes når man kommer inn barnehageporten.
Jeg kan tørke mammatårene når det er tøft å gå fra en illsint
liten toåring som ikke fikk viljen sin på morgenen. Sitte der og få siste rest av Karsten&Petra-sangen ut av hodet. Lukke øynene, bare to sekunder. Lese ferdig avisen fra i går. Spise frokosten helt i
fred, uten at noen sitter på fanget, må tørkes, vil bygge klosser, river ned
melkeglasset.
Trekke opp glidelåsen i den harde sjefsdrakta, kjenne at
jobbspråket kommer på plass i hjernen, at man blir den proffe. Og motsatt: åpne
drakta igjen, la ting gå innpå meg. Være myk og varm og rolig mamma, hun med
god tid og tålmodig diplomati nok til en hel liten syrisk landsby.
Men aller mest: sitte musestille og bare være meg. Ikke
sjef, ikke mamma, ikke kone, ikke venninne, ikke datter, ikke arbeider. Bare
meg.
Er litt misunnelig på den pendlingen innimellom jeg, alenetid til planlegging, mailsending og kanskje litt strikking hadde ikke vært dumt. Særlig om det foregår på tog med sitteplass. Her må jeg kjøre bil, og å stå i kø er ikke like gøy...
SvarSlettHerlig! Det høres godt, og sunt ut! Ønsker deg en god dag. :)
SvarSlettSukk! Så fint skrevet :)
SvarSlettJeg snakket med en venninne for et par uker siden, om trafikkaos og rushtrafikk og frustrasjon over følelsen av å ha dårlig tid, på vei til og på vei fra barnehage og jobb. Men dette var likevel ikke nok til å overskygge den følelsen som kommer med det lille frikvarteret i bilen der, alene, med radio på bånn guffe, varm kaffe i termokoppen og noen få, sårt tiltrengte minutter "i sitt eget hode". Jeg synes ikke pending høres så ille ut i det hele tatt jeg. Som alltid er det en fryd å lese ordene dine. :-)
SvarSlettHei!
SvarSlettJeg oppdaget bloggen din akkurat nå, og den er så koselig! Og jeg likte dette innlegget spesielt godt, siden jeg straks skal begynne å jobbe igjen - med en time buss hver vei, hver dag. Kanskje det allikevel blir litt digg å bare sitte der? :)