Jeg trodde jeg hadde kontroll på følelsene for at ungene mine skulle begynne i barnehage. "Pøh, det skal da gå så fint, det blir bare deilig å gå fra dem litt og de har så godt av å sosialisere seg, så. Grine litt når mamma går, men det går så fort over, så ingenting å bekymre seg for."
Tøff-i-trynet-mamma, der har du meg.
... det varte helt til vi var på forberedende foreldremøte da starten nærmet seg. For da pedlederen ba oss om å ta med bilder av oss og besteforeldrene til et lite album, sånn at barna hadde noe å se på når de savnet mamma og pappa, da kjente jeg at jeg ikke var så tøff i trynet likevel. Ikke nok med at barna mine skulle være sammen med noen andre enn meg hele dagen, i tillegg kom de til å være lei seg! Og når de savnet mamma, så skulle jeg bare være på et BILDE???
Men da tårene var tørket og jeg hadde slått meg til ro med at jeg ikke er Verdens Verste Mamma selv om jeg leverer dem i barnehagen, kom jeg på at det kunne jo være kjekt å ha sånne album hjemme også?
Altså, her hjemme skal ungene mine slippe å se på et bilde av meg hvis de slår seg og trenger trøst, men det finnes jo andre i livene deres som de ikke ser hver dag. Og ikke minst så er de innmari glade i å se på bilder, mens mammaen gjerne vil vente med å låne bort de sirlig innlimte albumene til de har sluttet å søle prim på det meste de har kloa i...
De små albumene i knallfarger er kjøpt på Ordning&Reda, der hadde de også tykke
plastlommer som passer til. Vi har fylt dem med bilder av oss, situasjoner som de kjenner seg igjen i og folk som de har i nær familie og vennekrets. Her er farmor og farfar, H som bader, E som spiser is, bestefar og mormor, og så noen små venner som vi kjenner. To tanter og to onkler, en katt, en baby og masse bilder av mamma.
Albumene er rett og slett perfekte å bla i for små barnehender, det er
enkelt å bytte ut bildene og de er særdeles praktiske i bruk selv når man er full av sand fra sandkassa. Ungene finner fram albumet selv, krabber opp i fanget og blar og kikker. Innimellom får bildet av bestefar en kos, mens farmor har fått være med å kjøre gåvogn flere ganger.
Bor dere langt fra farfar og mormor? Jeg leste et annet bra tips på en blogg
en gang: print ut bilder, laminer dem og legg dem i leikekassa. Da kan
slekta få være med på leken selv om de er et stykke unna, og ungene får
et daglig forhold til besteforeldrene.
Her i huset ser vi nå på bilder så ofte vi kan, peker på bildene og sier "Hvor er bestefar?", "Hva gjør du her? Bader du?" og "Se, der spiser du is, det kan du ikke få i dag vennen min, selv om du vet at du må åpne fryseren for å få tak i den".
Og så min absolutte favoritt: "Hvor er mamma? Ja, DER, ja! Kan mamma få en klem nå?"
