Glem det, mamma

Det BLIR sol igjen til slutt. Selv om det føles som oktober nå... Og man trenger jo ikke å ha på sokker om sommeren, gjør man vel? 

– Mamma ha på sokker, sier Gulljente1. 

– Neida, det er sommer og varmt (I wish…) og mamma trenger ikke ha på sokker, sier jeg og tar på meg sandaler før jeg pakker sekken full av støvler og regnjakker. 

– Mamma ha på lue, sier hun strengt og peker på hodet mitt. 

– Neida, det går bra, man kan gå uten lue, det er lov når det er sommer, sier jeg, og skanner gangen for å se om det er noe som mangler i barnehagesekken. 

– Mamma. De ær SJEMPEKALDT, sier hun alvorlig og bestemt og jeg kan ikke annet enn å le.

For gjett tre ganger hvor hun har det fra… Jeg synes å huske en mamma som sto med både luer og votter og sko og jakke for bare noen måneder siden og sa noe om at joda, du må ha på lue vennen min, det er tross alt KJEMPEKALDT ute. 

 

Vi er nemlig inne i den perioden nå. Den der hvor man møter seg selv og sin egen måte å snakke på hver eneste dag. Gulljente 1 er nemlig papegøye og plukker raskt opp hva de voksne sier. 

– Sees i mårra. Go helg, sier hun hver dag når vi går fra barnehagen. 

– Åpp igjen. De jikk bra, sier hun og bøyer seg ned mot søsteren som har falt. 

– Å kom ijen, sier hun når jeg ikke vil leke hest for 100de gang. 

Jeg fniser like mye hver gang hun bruker voksne uttrykk. Lille rare Gulljenta som plutselig er blitt så stor. Og lover meg selv dyrt og hellig at fra nå av skal jeg passe munnen min og aldri si noe som hun kan plukke opp. 

Kvelden etter er det tid for nytt møte i døra: 

- Ta på deg bleia nå, sier jeg til den nakne lille 2-åringen som sitter i gangen og ikke vil ha på bleie, ikke vil ha på pysj, ikke vil pusse tenner, ikke vil ha flux og i hvert fall ikke vaske ansiktet.

– Næi. Jæi vil ikke, sier hun. Igjen og igjen. Jeg er tålmodigheten selv, helt til jeg ikke gidder mer dikking. 

– Du, nå må du altså ta på deg den bleia MED EN ENESTE GANG, sier jeg skarpt. 

Hun snur seg sakte mot meg, stopper å putte små kjeder ned i den fine lille veska, lener seg litt framover og ser meg inn i øynene. Og så, helt rolig: 

– Gjøm de. Gjøm de, mamma.