 |
| Is hjelper når mamma'n føler seg som verdens dårligste. Is og en stor klem! |
Ut av jobben, inn på banen, innom butikken på stasjonen og
så inn på toget. Puh. Rakk det i dag også. Et stopp, to stopp, tekstmelding til
Mannen om at jeg har handlet middag. Et stopp til, og så full stopp. Toget er
innstilt, mulig det kommer et tog om litt, men der er det nok fullt.
Først rolig, jeg har massevis av tid, kommer til å rekke
barnehagen i dag også. Trekker pusten dypt i det jeg kommer ut på perrongen og
kjenner trykket av menneskemengden som begynner å bli frustrert. Ut av
stasjonen, lange køer, hva gjør jeg nå? Buss. Det finnes en bussholdeplass i
nærheten, jeg prøver der. Småløper, småstresser, ser forsiktig på klokken. Enda
plenty av tid til barnehagen stenger, rekker det sikkert.
Ingen buss til min by på tavla. Men en ekspressbuss skal
kanskje forbi? Joda, vil du være med så heng på. Inn i stille airconditionluft.
Puster ut, jeg er i det minste på vei ut av byen, i riktig retning. Ok, så er
det kø, men jeg er på vei.
Går det ikke fortere enn dette? Takk og lov at jeg aldri
kjører buss til jobb. Kø, kø, kø. Ser på klokka annethvert minutt, regner og
beregner på når jeg kanskje muligens er framme. Mere kø. Ankommer min by og
finner meg selv på et busstopp midt i ingenting. Kommer på at det finnes et
lokalstopp i nærheten, rekker den bussen med 20 sekunder. Buss i noen minutter,
hopper av og inn i en taxi. Stille igjen. Har sluttet å se på klokka, jeg orker
ikke å telle minutter lenger. Inn i min egen bil på stasjonen der jeg dro fra
den i dag tidlig, suser gjennom rundkjøringer. Endelig er det jeg som har
kontroll.
Vrenger inn på parkeringsplassen i barnehagen. Tør å
se på klokken, ti minutter igjen til stengetid. Helt stille ute, en avdeling
stengt, neste avdeling stengt, og så inn i vår garderobe. Ingen barn, lysene er
slukket, alle lekene er ryddet. Hører Gulljentene pludrer, de spiser knekkebrød
og henger på kjøkkenet. Siste barna i hele barnehagen, alle de andre har hatt
mamman eller pappan sin der allerede.
Jeg rakk det. Med ti minutters margin og etter et maratonløp
der det meste gikk i mot meg.
Likevel går jeg ut av barnehagen med tårer i øynene og
følelsen av å være verdens dårligste mamma. Noen må være de siste til å bli
hentet, men det trengte jo ikke å være akkurat MINE barn, vel?
Åh, kjenner meg igjen. Men vet du, de gangene vår mini har blitt hentet sist, aldri har jeg sett henne så stille, rolig, konsert og "harmonisk" i bhg før. Hun sitter jo gjernecder og pusler helt alene sammen med en av de flinke ansatte. Det er det jo ikke ofte de kan. Det har ikke skjedd mange gangene, men detter liksom en helt egen ro. Så vær glad for at du rakk det du!
SvarSlettArgh! Kommenterer fra mob..blir alltid krøll. "Hun sitter jo gjerne der.. "Men det er en egen ro.. Skulle det vel være!
SlettHei, jeg tenkte også jeg skulle kommentere etter å ha sniklest på bloggen din lenge. Har nemlig jobbet i barnehage og kan også underskrive på det med roen mot slutten av dagen. Jeg vet jo ikke hvordan det er med dine barn i akkurat deres barnehage, men som ansatt syntes jeg det var herlig å få tid til å bare sitte og prate og SE de få barna som var igjen mot slutten av dagen. Og så heldige de er som er to, så blir de aldri DEN siste som blir hentet :)
SvarSlett