So ro, lille barn

Jeg har grått. Jeg har sunget, klappet, strøket, gynget og nynnet. I timesvis. Jeg har sukket tungt, vært kvalm, hatt galgenhumor og jeg har sippet. Det har ikke manglet på gode råd, jeg har lyttet, vurdert, forsøkt å finne forklaring og vært usikker. 

Vi har nemlig alltid hatt flinke sovebarn. Fra de var cirka tre måneder har de lagt seg fint klokken sju, og sovet, sovet, sovet. De har sovet fint på dagtid, kost seg i sengene sine og vært englebarn å legge. De har pludret fornøyd til hverandre i hver sin seng, og vi har våknet av to små stemmer som har kvitret glad på morgenen.

 

Så startet de i barnehagen. 

Idyllen KUNNE jo ikke vare, det var rett og slett for godt til å være sant. Den ene begynte å bråvåkne hver natt, gråt desperat og klamret seg til den som kom inn for å forsøke å roe henne. Den andre sov gjerne når det var natt, men synes ikke det var morsomt at mamma gikk ut av rommet når hun skulle legge seg og gråt så sårt. 

- Separasjonsangst, sa vi.

- Helt vanlig, sa de i barnehagen.

 -Det går over, sa helsestasjonen, venninnene med barnehagejobb og de erfarne foreldrene i vennegjengen.

- Bare ikke venn dem til å sove i deres seng, sa de alle. 

Neida, selvfølgelig ikke. Vi skal ikke venne dem til noe som helst, og barn får sove i sin egen seng. Basta bom og streng mamma. 

Helt til klokken er to, du har sovet i to timer og går nesten i søvne, det er mørkt og hustrig, og ungen er fryktelig lei seg, gråter og klamrer seg til mamma som om hun tror jeg skulle gå fra henne for godt. Hun trenger søvn, jeg trenger søvn, og vi må for all del ikke vekke søsteren. Selvfølgelig tar jeg henne med inn i min seng. Holder henne tett inntil meg, legger henne på armen, pakker dyna rundt og stryker henne på kinnet.  Hviskenynner henne i øret, kjenner henne kro seg enda nærmere og legge en lubben arm rundt halsen min. Så sovner vi begge to, huset er stille og ingen skade skjedd. 

En natt, to netter, det går sikkert over snart, en natt til, bare en natt til, stakkar, hun er jo så lei seg. Og vips, så var det en vane. 

Og så begynte søsteren å våkne om natten også. Vonde tenner, tett nese, feber. Oppkast midt i nattens mulm. 

Og vips, så var det to unger i senga.

Det var da jeg begynte å grine. Være småkvalm når jeg hørte lyder fra barnerommet om kvelden. Bare ikke orke tanken på en ny natt med unger som sparker i alle retninger, å våkne svett fordi det er klamt under dyna eller å ha Mannen så langt, langt borte på den andre sengekanten, med et helt hav av lubne barnearmer i mellom. 

– Dere må bare være strenge, sa de erfarne foreldrene vi kjenner. 

– Få henne ut av vanen og ta henne for all del ikke opp av sengen, sa de på helsestasjonen. 

Tenk så trygt å sove tett inntil søsteren sin når man er helt ny her i verden?

Men det føltes bare ikke riktig. Ikke et eneste sekund føltes det riktig å la ungen ligge alene i sengen sin midt på natten og være lei seg. Ikke et eneste sekund føltes det riktig å ikke gå til henne når hun ropte desperat på mamma og trodde jeg hadde forlatt henne. Så vi ble enige om at aldri har skadet med nærhet, med trygghet, å kjenne at mamma og pappa er der. Det GÅR over, ingen konfirmant sover i senga med mammaen sin.

Så vi beit tenna sammen. Sov hele vinteren med minst en unge mellom oss i sengen. Mannen hentet, jeg lå klar med en arm og en dyne. Helt til våren kom. Vi ante en lysning da hun ikke lenger våknet med marerittgråt, men et lyst lite "Pa-pa". Som om hun ville si "jeg er våken, kom og hent meg da". Så sto hun der i senga med puta under armen og strakk seg opp. Mannen hentet henne fortsatt, men nå fikk hun ligge for seg selv i midten, ikke på armen lenger.

Ekte englebarn

Og plutselig våknet vi en vårmorgen alene i sengen. Neste morgen også. Så var hun i vår seng igjen en natt, før hun tok tre netter på rappen i sin egen seng. Vi har fremdeles netter med både en og to unger i sengen. Men nå er det unntaket, ikke regelen. Og nå er det kanskje snakk om en times tid før det er ordentlig morgen, ikke en utrøstelig unge helt fra klokken ni om kvelden. 

Noen ganger er ikke regler og gode råd det eneste som teller. Noen ganger må man bare innse at her og nå trenger denne ungen noe annet enn de vanlige reglene, og så kommer hun ut på andre siden som en mye tryggere unge. Og hei, sove kan vi jo gjøre når vi blir gamle, eller hva?